Innlegg

Mairegn

av Ragnar Solberg

Morgen, med barflekker og skjør natt-is på hyttetur.
Snøfjon i høyden. I håret mitt striler en regnskur.

Jeg sitter ved steinbordet. Og kjenner det rygger
som i drøm med våte ruter av levende skygger -

Regnperler triller i krekling og mørkegrønn einer.
Brunspraglet rypestegg spansker seg morskt i kvist og kvast,
lokker kom herr! på en skarefonn med mosesteiner
og skjener lydløs, som en lysflamme, i tverre kast.

Bekker fosser. Jord-eim og sevjelukt fra vidjekjær
og neverblanke bjørkegreiner med friske grønnskjær.

En dansende solstreng streifer pannen min, ømt og vilt,
stuper i stride bekker og snøvann som sikler stilt.

Regn sprener i sprøde fonner, kvisker: Landet er ditt,
skinner mot deg med tinder som klarner - sprakende kvitt
med skydrift og skygger og is som gnistrer - fabelblått,
- og fra himlen lyser i ild et drypende gullslott!

Kjenn luften og jorden møtes. Jeg blir andektig stemt,
blusser som en elsker fra uro til skjebnetung fred -
Hemmelige spirer lengter, i …

Morgen

av Ragnar Solberg

Fra månehimlen en ny dag
gryr i sol, åpner mitt land
- og åpner livets hjerteslag
dypt i meg, en ensom mann.

Roglet og blå som fuglebryst
bruser skyer for sval vind.
Brune lier skinner bronselyst
- og dette er skogen min.

Bekk klukker i moll, svart og mjo.
Tinder lyer, gnistrer kvitt,
stiger i mektig, størknet ro
- og, se, alt dette er mitt.

Månemorgen med gull i munn.
Glitter hildrer blygrå nut
og soldryss i rim hvert sekund
spiller dagens lykke ut -

Kjelde: Kjærlighet til lyset, 1966, s. 9

Som fuglefløyt

av Jan-Magnus Bruheim


Når eg er burte
skal eg koma til deg
som fuglefløyt
gjennom stille skogar.

I den milde brisen
som stryk deg
lint over håret
og fløyelsmjuk legg seg
imot di kinn
som stròk av usynlege,
varme hender.
Når dagen din
dimmest og grånar
og alt tykkjest meiningslaust,
vil eg vera i solstrålen
som bryt gjennom tunge skyer.
Når du går der åleine,
skal eg koma til deg
i viddesusen frå fjellet
i båreglitret skjelvande over sjøen.

I nordljosnetter
og når du går under
djupblåe stjernehimlar,
skal eg vera hjå deg.
Når du går nedtyngd.
Når hjarta ditt
jublar av frygd.
I alt skal eg vera deg nær.
Du skal ikkje veta
at det er eg,
når du ser på den
doggskire blomen – Medan du smiler
den smilen
eg ævleg har gøymt
i mitt hjarta.

Kjelde: Dikt i utval, Skjåk kommune, 2014, s 191

Blomar på bjørk

av Jan-Magnus Bruheim

Ei bjørk med nakne greiner
stod fraus i fonndjup snø.
Og frostgrøn kvelvde himlen
seg over heim og hø.

Det var ein tidleg morgon,
eit under eg fekk sjå:
Den nakne bjørk bar blomar,
grå, raude, gule, blå.

Og blomane dei kvitra
så glade der dei sat,
flaug ned på fuglebrettet
då eg kom med morgonmat.

Still stod eg der og visste
det eg lenge hadde visst:
At gleda jamt kan bløme
på tom og naken kvist.

Kjelde: Doggmorgon og andre barnerim, Noregs Boklag, 1977

Fjøre og flo

av Jan-Magnus Bruheim

Det sit ein i tunge tankar –
Sol sig bak fjell.
Så kjem det tome myrkret
og sjøen fell.

Etter ei stund i stengsla,
opnar ljoset si dør.
Han kjenner seg atter breddfull
og sjøen flør.

Kjelde: Dikt i utval, Skjåk kommune, 2014

Åleine

av Jan-Magnus Bruheim

Når det blir kvelden seine
og alt er stilt ikring,
sit eg her mo åleine
og tenkjer ingen ting.

Kring huset går og puslar
ein vák og heimlaus vind.
Han ruskar litt i døra
og bankar og vil inn.

Så sit eg her og høyrer
kor klokka tikkar tid.
Eg er så reint åleine
og verda er så vid -

Då ser eg gjenom glaset
ut over heimegrend
som mot ein stjernehimmel
der ljosa brenn og brenn.

Der bur det folk eg kjenner
og folk som kjenner meg.
Her sit eg glad og tenkjer
på dei – og så på deg!

Eg er ikkje åleine.
Jamvel bak fjella blå
bur kjende og ukjende
som eg sit og tenkjer på.

Kjelde: Syskenringen og andre barnedikt, Noregs Boklag 1972

Gudbrandsdalen

av Aasmund Olavsson Vinje

No Noregs eldste Dal eg rullar inn i,
og Fjøll og Foss fortelja gamle Minni.
Ikring meg sukkar Skog og aai tyter,
og kvite Bekken fram or Uri bryter,
og Dalen gjeng i Krok og aldri tryter:
min Tanki burt i Draumens Toku flyter;
paa sama Tid som her eg siit og nyter,
eg for meg sjølv og alt det gamle syter,
og endaa af det alt tilsaman kyter,
so eg det aldri burt for nokot byter,
for det er Ting, som Mannen aldri yter.

Kjelde: Dølen I No. 46. 4. September 1859.