Hardangervidda

(kirkelig versjon)

av Harald Sverdrup

Heiloen helliger vidda og fløyter sitt "Kom!"
Langs stiene lyser de blå gentiana oss inn
mot de lynggrønne flyer og drømmegrå fjell
og gir vink om at vi også slekter på alt dette fjerne.
Jomfru Marias grønne små nøkler
har åpnet usynlige dører for dem som har blikk
for en boltit med unger i lyngen
og skyenes mektige følge.

En sommervind blar gjennom sølvvier, ullvier
liksom i salmenes bok, og hvert fjellvann
er døpefont god nok for barn og saktmodige voksne
som tror på de blanke mysterier
og ser at en vakende ørret er glorie nok.
En sommers vårherre er solen,
som deler ut latter til innsjø på innsjø.
Selv vandreren smiler når fjellvåken sirkler inn Gud.

Med tåkegrå vingespiss rører en helligånd
reinblom og rødsildre, myrklegg og mjelt,
og ryster sitt røkelseskar rundt urolige villrein
med krattskog av horn opp mot himlen,
og rolige kuer og sauer på Guds grønne enger.
Over distanser av stillhet
flyr bjellenes blånende klang.

Her er myrull med hvithåret fromhet
som frør seg som frigjorte sjeler
og kanskje står opp fra det døde på himmeriksmyra.
Hårteigen reiser sin prekestol innerst
der prester i skymørke kjoler, med krager av lynild,
forretter i torden og haggel
og messer for dem som har sanser og sinn i behold.

Tranenes fjerne trompetstøt fra folkesky myrer
gir toner til ensomme tanker i blått perspektiv.
En fjellrypes kakling forløser vår underlivslatter.
Her er vi østenfor sol og vestenfor måne:
vi tryller en regnbue opp av en tordensvart hatt
og gir bort palasser av gull, både morgen og kveld.
En rødbladet menighet av dvergbjørk vil synge et rekviem.
Om litt lukker snøen sin vinge om vidda,
slik signer den neste års liv.
La de små barn, troskyldige menn og gode kvinner
komme hit, for Hardangerviddas rike er deres.

Kjelde: Samlede dikt. I, Aschehoug, 2000, s. 276