Avskje mæ Høvringen

av Engebret Hougen

Sjaa Sol`e paa Anaripigg!
Naa gaar ho dit, som ho um Natt`e ligg;
       me`n fyst ho me
       aa Stein aa Tre
       aa eille te
       forgylle lyt.
Budeia skvatta fraa sit Sel:
"Aa, montru Ku`e kjømm naa taa se sjøl?
       Hurulilu -
       lihulihu!
       mi syte Ku
       æ grummast støtt".
Bjøllun dumt baka Haugom tona,
Klonken rart att i Bergom ljoma,
Bekkein silla som Taare stilt, -
       e æ hog-ilt.

Kor reint foronderle au lell
mitt Hjerte hoppa upp i me i Kvell!
       Kor rart dæ æ,
       naar Fjell`e tæk
       sinn Avskje mæ
       sinn kjære Gut!
Paa Høvrings vakre Sæterstul
idag vist siste Gong e helt mi Jul.
       Dæ hende fleir,
       at eilder meir
       dømm saag sitt Reir,
       naar dømm flaug ut.
Eilder Jentun saa akkert hulla,
Bergljom, Bekkein aa Bjøillun sulla!
Detta spaar me vist inkort ilt, -
       e æ hog-ilt.

Ska her i Væl`n e inkje faa
ho Marit, som e hell saa myky taa?
       Mein kaafor saa
       skul e da faa
       mitt Auga paa
       minn Kjæraste?
Ho va fornem, mein inkje grum,
dein fyste Jenta, som e drøimde um;
       idag ho sa
       saa myky bra,
       mæ Graat me ba
       aa hugse se.
Ja, du gjere me blaut i Sinn`e,
naar alt ainna glett utu Minne.
Mein aa faa de, - dæ slepp e snilt; -
       e æ hog-ilt.

Sjaa deinn, som kjømm i Snørlivs-Kjol!
Aa skin paa ho, du vakre, raue Sol!
       Aa kjære Fjell,
       skikk Ku`e lell
       heim-att i Kvell!
       - saa slepp ho gaa.
Aa Hauge, gjer døkk høge naa,
saa Jenta mi si Ku fraa døkk keinn sjaa!
       Aa, Bergljom ti
       ei litol Ri!
       Læt Bjøilla si
       ho høire faa!
Kjære Dale, døkk me maa gjøime!
Kanskje tør ho si Sorg da gløime.
Imbert, naa maa du graate stilt!
       Ho æ hog-ilt.

Heinn Imbert vil ho gjeinne sjaa;
mein smaae Bekkje renn fraa Augom blaa.
       Ho sagte si:
       "E einsle bli
       nokk eill mi Ti,
       for Venn min strauk.
Heinn, som fraa før i Væl`n va minn,
heinn, som va stø som Stein aa lett som Vinn,
       heinn æ e naa
       au hoga paa;
       e tenkte faa
       `en; - mein e rauk.
Heinn va lentog, - e høird `en laate;
naa e einsle maa gaa aa graate.
Treff `en her, - dæ e slepp nokk snilt; -
       e æ hog-ilt.

Aa Sol`e ne bak Tindom datt,
aa Sejinnun glytte framm, aa Maanin spratt.
       Naa vart dæ Kvell;
       farvel, farvel,
       du gamle Fjell
       e eilska mest!
Dinn Blome Imbert eilder naar,
e stegalaus te Himils inkje gaar.
       Kaa bæl te dæ
       saa tverr du æ,
       slikt negte me,
       du sjøl veit best!
- Marit veit nokk eit einna Stelle,
meire grepa hell Høvrings Fjell`e,
der oss korkje ska vera skilt
       hell bli hog-ilt.

Kjelde: Digte, Cammermeyer, 1891, s. 9