Fjelldikt

av Ola Haugen

Det æ hustre nå innve Illmeinhø,
isen legg seg på tjønn og sjø.
Sjå Smiubelgjinn har kvite toppe,
Kong Vinter læ seg nok ikkje stoppe,
e år som før kjøm`n årviss att.
Sitt tepen legg over alt som vart,
så fint e fargom ein gong e haust.
Men nå sit lauve på greinom laust.
Sjølve naturn kjøm me så nær,
det æ livets rondgang e sit å ser.
E bli så andaktsfyllt her e sit,
ro og fre fylle sinnet mitt.
Mas og kav oss te vanleg har,
det burte bli, og e bli var -
at det oss fæ for ein haug mæ mynt,
det kanskje falskt æ - ein slags pynt.
Men her e fjeille her æ det ekte,
og denne meining e vil forfekte,
at stutt og enkelt så keinn oss di:
Ein tur åt fjeille æ terapi.