Til fjells

av Johan Sebastian Welhaven

Jeg vil min vei forandre;
på fjellet vil jeg vandre
og tage gangens møye lett.
Jeg søker klippeluftens bad,
og føler der forynget, glad,
det frie åndedrett.

Hvor tidens makter stride
jeg fikk min del at lide
av all den sorrig og fortred;
men står jeg først på skrenten hist,
da synker denne byrde visst
i dypets dunster ned.

Jeg vet et sted på fjellet
en li, hvor bakkehellet
er dekket til av birk og lind;
der står en hytte og et hegn
beskjermet i den ville egn
med ly for vær og vind.

Der, mellem fuglekvitter
den gamle jeger sitter
og hviler i sitt enebo.
I lang tid er hans flint ei brukt,
han akter ei på glentens flukt,
for ham har bamsen ro.

Men bak sitt grønne glitter
i lønn og alm han snitter
med sikker, kunsterfaren kniv.
Han snitter kar med løv og dyr,
der treder frem som eventyr
fra gubbens jegerliv.

Den gamle, stille jeger
han rakt meg mangt et beger
av klippebekkens klare drikk.
Det friske vell i birkes ly
er likt det liv han ser påny
med innadvendte blikk.

Står jeg ved gubbens hytte,
da vil jeg gjerne bytte
mitt syn på verden bort mot hans;
den verden, som hans øye når,
forenes mildt med den, der står
lys for hans indre sans.

Ser jeg fra fjellets lunder
det vilde landskaps grunner,
med stille bygder mellem dem,
da er meg disse dages strid
lik minnene fra gammel tid,
som sagnet tryller frem.

Ja, verdens kamp og klage
er fjern og lagt tilbage
på fjellets skyggefulle sti.
Hvor godt at tage forut der
den fredens dag, da vår tid er
som sagnets tid forbi!

flinte, flintebørse
glenten, rovfugl i haukefamilien

J. S. Welhaven (1851)
Kjelde: Blomster og torner, Vigmostad & Bjørke, 2007, s. 131