Førkja aat Guté

Kæm æ nå dæ, som rutla
Ve Sæter-Dør?
Aa æ dæ du, som tutla
Ve Glase før;
Saa kom inn,
Guten min!
Aa trevle de fram aat Sjeillé,
Dær ligg e óndé Feillé.

'O Mór gjekk heim aat Garé
Før Mjolke-Ti,
Ho bli full' ne i Dalé
Ei litól Ri:
Ligg sjaa me.
Hær ti fre,
Tess Sólé bydja aa reinne,
Da kjøm 'o Mor atænde.

Aa gje ho vilde tryte
Te Dugur-Mót!
Aa gje oss kunna yte
Mæ Hand aa Fót
Ótta graa
Ne-att, saa
At Dagen inkje skull sprætte
Før oss taa Lyst vø mætte.

Dæ vilde leinger drygje
Heill Jutuls Liv;
Aa mæ blaa' Bærge-Flyé
Mot Vind staar stiv,
Vø e dinn,
Aa du minn,
Aa inkje meire paa Jóra
Heill e aa du min Ola.

Ti Fangjé din' e gjøymé
Æill Hugsótt mi,
Aa óndé Ryun gløymé
Dæ som e li
Taa 'n Mór,
Taa 'om Bror,
Som ampre æ nókk te vilja
Eit sjónslé Par sónd-skjilja.

Oss vilja inkje syte,
Min vene Gut!
Men traatte dæ oss lyte,
Dæ fæ full' Slut.
Ser e de
Riom-te,
Saa har e Mo nókk te bæra,
Kaa Jongen dæ ska væra.

Edvard Storm
Kjelde: Døla-viser, Dølaringen boklag, 1994, s. 30

rutla =  rusla
tutla = tusla

sjeillé = hjellen
full' = fulla
litól ri = lita stund
tryte = dryge, bie
dugurdsmót = dugurdsleite
ótta grå = grålysninga
vø, vøre = var
blå bærgeflyé = blå bergmark, blått fjell
ónde ryun = under rya, sengeteppet
sjonslé par = lugumt par
å tråtte = å tole, halde ut
mo = mot
kå jongen = kva fanken