Høst på høyfjellet

av Theodor Caspari

Nå rødmer lyngblomsten fin og blek,
nå skinner nysne på fjellet,
nå stemmer elven sin langelek
de lune fullmånekvelde.

Det står en fest over mosetjell,
så langt som vidda kan kledes,
og gjerne steg jeg der opp en kveld,
når høstdansen der skal tredes. -

Der staser bjerken i silkekjol
blant brisk og sølvtunge vier,
der blåner fjellet i aftensol
i kongetanker og tier -

Og tusen blomster på vidda all
i fryd og vemod de møtes,
men elven demper sitt tonefall,
ti festen - den er de dødes. -

Engang må gleden jo bleses av,
en dans må vorde den siste,
og derfor reddes hvert gullkledd blad,
og skjelver vindunkle kviste. -

Og derfor brenner det ild i li,
og flømmer blodet, det røde,
når dagen demrer er alt forbi,
og flyen ensom og øde. -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s.86