Over Sognefjeld

Ludvig Holbergs første reise
av Theodor Caspari

Det bugter sig frem i den høstgule li.
Det lister lik usikre skygger
av farende mænd paa den rimete sti
og dampende hesterygger. -
Det gryr over vidda, og dagen er nær.
Hør, øikene knegger og pruster! -
Saa bær det mot vest - paa den vaagsomme færd
fra Kvanndalsvolden til Luster.

I spidsen for toget gaar Tore fra Steig.
Hver sten og hver skorte i straaket -
han har det paa færten og finder sin veig
i storm som i stindeste taake. -
Litt smijern og skind og en høvelig butt
med smør - det er alt hvad han fører -
og dertil en sovende elveaars gut,
som ingeting ser eller hører. -

Men best som det lier, gjør "graaen" et hop, -
og setter sig ende paa halen. -
Og gutungen vaakner og retter sig op -
og staar der fortumlet i sadlen. -
"Hei Tore!" saa sætter han himmelhøit i
med Vestlandets syngende stemme:
"Aa løft mig av kløven, da Tore, og si:
naa maa vi da snart være fremme!" -

"Nei, er du alt vaken!" sir Tore og ler
og løfter ham op efter trøien:
"Ja, naa er os framme, den toppen du ser,
den kjender du trast, - det er "Fløien",
og der sætter "Ulrikken" naasa mot sky,
og der har os "Tyskebryggen". -
"Aanei, som du lyver!" sir gutten: "Aafy!" -
og gir'n et klask efter ryggen. -

"Eg lyger nok, ja" sier Tore med smil,
"Eg lyger nok stygt, kan det hænde.
Her trasker og traaker os mil efter mil
og veit ikkje naar det tar ende. -
Nei, Ludvig, - da var det nok lysere von
og mindre med plager og piner,
den tia, du gik dær og læste i Fron
med Søren, den lærde latiner." -

"Aanei!" roper gutten og danser ivei:
"Du Tore, saa dumt som du prater! -
Nei Tore, jeg vælger nok hellere dig
end Søren, den arrige tater! -
For her er jeg fri fra aa pugge latin, -
og her kan jeg traske i solen
og slippe for lugg og for lusing og grin,
for her er du lærer i skolen!" -

Og gutten han lærte. - Snart sprat der en ren,
snart flakset en rype i snaret,
snart gik han troskyldig og bar paa en sten -
og bøtte en skrøpelig varde. -
Saa kalvet en jøkel, med skrassel og skrald,
saa kom han en hare paa sporet,
saa gik han der snedig og laget en bal
og landet i ryggen paa Tore. -


"Hei! Skunde deg Ludvig! Fly, fly som en hind!" -
skrek Tore og hyttet med haanden:
"Sjaa der, kor det griner bak Fanaraaktind
og driver med snø over fonnen! -
Her var det han stupte, han Tjøstel fra Lom.
Det korset derburte - du ser det? -
Dit var det han naadde, da snestormen kom. -
Der sank han, og orket ei mere.

Dei fandt han um vaaren. Ei halvtønde byg
laag gjømt bak ei mosegraa helle.
Den vilde han fragte - fem mil paa sin ryg -
til kone og barn over fjeldet. -
Men sneføiken isnet. Saa frøs han ihjel
paa flyen, den fattige bonde -.
Gud trøste og glæde hans ærlige sjæl
og frelse hver mand fra det vonde!" -

Men gutten blev taus og alvorlig med ett,
og taarene stod ham i øiet. -
Saa hvisket han: "Tore, nu er jeg saa træt,
og fjeldene staar der saa høie. -
Men tønden med byg, - hvor blev det av den? -
Jeg synes saa synd paa den døde! -
Du Tore, aa løft mig i kløven igjen! -
nå blir det saa mørkt og saa øde." -

Der vandrer en færd i den høstkolde nat
mot Fortundalen i Luster.
Men fjeldstien sænker sig stupende brat,
og havgulen blakrer og guster. -
Det lysner i øster, og reisen er slut.
I spidsen gaar Tore og fører.
I kløvsadlen sover en elveaars gut,
som ingenting ser eller hører. -

En vængebaat duver for morgenens vind
og hugger i glasgrønne baarer. -
"Farvel!" hvisker gutten, og lægger sit kind
mot Tore med strømmende taarer:
"Du Tore, jeg lærte saa meget av dig,
saan læret jeg aldrig paa skolen." -
Nei, Ludvig, i skolen der læres det ei,
slikt lærar du berre i - solen. -

Og der lyt du lære al livsdagen lang, -
og inkje av lærde og prester,
da spaar eg deg, Holberg, da vert du engang
ein dugelig læremester. -
Og naa lyt du fare saa inderlig vel! -
Du varda upp Sognefjeldsveien, -
med tiden so vert du ei varde selv,
som syner den rette leien."


Kjelde: Myrmalm, Aschehoug, 1932, s. 76

Efter al sandsynlighet har Ludvig Holberg paa tilbakereisen til Bergen efter et par aars ophold hos sin slegtning presten Otto Munthe paa Fron reist veien over Sognefjeld. - Han var dengang 11 - 12 aar. -

Kommentarer