Rondane

av Theodor Caspari

I tidenes morgen - da jorden ble til -
i mulm og i mørke begravet, -
da fjellene rullet med skavler av ild
som rykende bølger i havet, -
da var det de fødtes. - I tidenes gry,
i mulm og i avgrunnens bulder, -
da veltet de fram av den ravende fly, -
og reiste seg - skulder ved skulder. -

Da soldagen rant over fjellenes bryn
og avgrunnens vikende vrimmel,
da lå som en drøm, som et hildrende syn -
en borg mot den flammende himmel. -
Og furet av flammer og skuret av vann -
og herdet i værharde netter, -
med isgrønne botner og sølvhvite band -
steg Rondanes hærkledde vetter. -

Og slik har de stått der i tusene år
og verget om landet der øster -
og lyttet til tidenes skiftende kår
og dalenes stridig røster. -
Snart hilset av prester og pilegrimssang,
snart hyldet av trell og av herre,
til årle - en skinnende morgen - engang
de hilset den mektige Sverre. -

Ja, slik har de stått mot det luftige blå
og løftet seg skulder ved skulder,
lik bøygen, når skodden om toppene lå,
i solskinn en dårende hulder. -
Og presten han manet, og skytten har drømt
og skalden har slått sine strenge,
og luften er sløret av syner og skrømt
fra Atna til Høvringens enge. -

Og står jeg på vidda ved sommer og høst,
og dagen den tar til å helle,
da vender jeg alltid mitt øye mot øst
og søker mot Rondanes fjelle. -
Og ser jeg dem stige i avdagens skjær
med tinder og blånende borge,
da vet jeg usvikelig visst hvor jeg er,
da vet jeg, at her ligger - Norge. -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 15