Muntre musikanter

av Theodor Caspari

Til elva går hans lengsel, der ferdes han med lyst,
når våren kaller foss og stryk til live,
da skimter du på odden hans vesle hvite bryst,
der tripper han  ut og inn av sivet. -
   Og stanser du på stien ved et himmelhøyt "i-y!" -
som døyver selve fossens dype mæle,
da er det elvesnipa, det vesle, iltre fly
som stryker sin morgenglade fele. -

Høyt oppe under fjellet - på moseflyens hav,
hvor alt som hører døgnet til må vike,
hvor alle sorger tier, all uro stilner av,
der har han sitt underfulle rike. -
   Der ferdes han blant gullskjegg og vier dagen lang
og tuen er hans kongelige trone,
all viddas tunge sinne, det løser seg til sang
i heiloens klare fløytetone. -

Men opp mot himlens blåne - høyt over breens dyp
og søylekledde, marmorhvite haller,
der driver og der siver et luftig lite kryp
som plistrende lysegrå krystaller. -
   Det titrer og der glitrer, det hvirvler seg forbi,
det stiger, det senker seg og letter,
og alle breens drømmer de fanger melodi
i snespurvens lyse klarinetter. -

Så har da alt her nede sin egen stemme fått,
selv breen, så kold og stiv den pranger,
og intet er så ringe, så fattig og så smått,
det har jo sin innfødte sanger. -
   Og allesteds det klinger av "sange uten ord"
fra fuglemunn og elvestryk og planter. -
Jeg bøyer dypt mitt hode: Den Gud må være stor
som har slike gjeve musikanter. -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens bok- og bladforlag, 1945, s. 83