Snespurv

av Theodor Caspari

Fanger du fra skyfri himmel
plutselig et drev av sne,
glimt i glimt en lystig vrimmel
over fly og seterkve,
hvisk og tisk og lette, rappe
nedslag på en stabburstrappe,
borte før det setter seg, - -
nekt det kun, det nytter ikke:
Snespurv lille, det er deg. -

Hører du i forårsnetter
over tjern og snetung brisk
lette, lyse flageoletter
finere enn bekkens hvisk,
over lave seterhytter
fløytespill, som stadig flytter
i det måneklare blå, - -
nekt det bare, å jeg vet det:
Snespurv - det er deg, du små. -

Vesle sanger, si, hva trekker
deg til disse høyder opp? -
Dit hvor breen stadig brekker,
brott i brott - mot tind og topp? -
Si, hvor gjemmer du ditt rede? -
Hvorfor denne yre glede,
her hvor alt er ødt og sort? -
Intet svar. - Du plystrer snedig,
hever deg og hvirvler bort. -

Fåfengt ber jeg fjellet svare.
Ingen, ingen byr seg til. -
Alle, alle er så vare,
vet så godt å tie still.
"Hvor han dikter sine viser?" -
Brisken snerrer, bekken fniser,
breen løsner, smell i smell,
elven brummer: "Kloke herre,
nei, det får du greie selv." -

Og nå spør jeg ikke lenger,
for jeg aner, ja jeg vet
hvor de alle, alle henger
ved den lilles kjærlighet. -
Vidde, vann, den harde hammer,
breens dype hjertekammer -
i hans sang har alle del. -
Ja, jeg vet det, snespurv lille
du er fjellets barnesjel. -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens bok- og bladforlag, 1945, s. 103