Sorg over sæterbudeia

av Ole Arnfinn Torgersrud

Du skulle sett ho Solveig,
sæterbudeia på Ro,
i fjor da ho flaug oppå stylom
og lokka hem kua te kvelds.
Ho va så velsigna fjell-kåt
og raulett og varm og god.
Ho song så dvergmålet svårå
i blåleitom langt te fjells.

Det ligg så grasgrøn ei slette
ein stan innved Vakkernut,
og der va det leik og livat
hår einaste laurdagskveld.
Der svinga ho Solveig springdans
så stakken stod ende ut
te måråsola kom trill-rund
og skein over alle fjell.

Det va itte rart at gutan
fekk hog te å freste fri.
Døm kappflaug ette`n Solveig
hår gong det let opp te dans.
Men det va ein som fekk lov te
å kalle ho gjenta si.
Og det va ein blankøygd gardgut
frå Liom som heitte Hans.

Du skulle sett ho Solveig
hos konsul Krohn inni by`n
i haust da ho kom hem på feri
med fjørhatt og høghæla skol
Ho hadde blodraude lipper
og sotsvarte augebryn,
og ingen i Øverbygda
kunn tru det skrømtet va ho.

Nå va ho skore tå mønster
frå Paris og Hollywood.
Ho himla med tome auger
og stunda på kino att.
Det va så gørr utpå landet,
men himmel og milde Gud
og gidamei for a Rita.
Nå va ho ein apekatt.

Ho reiste å by`n att i går.
I kveld sitt ho visseleg bra
bak kullørte lamper på Bristol
og flørte med fullmektig Franz.
Men ingen i grenda kan gløme
hå raulett og vakker ho va
den tid ho va sæterbudeie
og fjell-kåt og glad tå`om Hans.

Kjelde: Det gol ein gauk, Dølaringen boklag, 2001 s. 74

Kommentarer