Haustnatt

av Martinus Høgaasen

Det fell eit blaableikt skin um nakne haugar,
og haustarnatta seint seg kastar inn.
Det andar strøypt i angst ved le og grind
der nattsvart skog i stjernekjøld seg laugar.

Det gufsar kaldt med vindrys over bøar,
det glitrar, glirer, brenn med blaaleg blenk.
Ein nattkald maane strør sin straaleskjenk
av sylverskin paa bleike tjørn og sjøar.

Og natta fram seg ror paa tunge venger
og kreitsar landet alt i frostbleik famn.
Men over landet: blenk av stjernestraadd stamn
som seint seg inn mot himlar sprengjer.

Kjelde: Vaarbekk vaknar; klunk paa ymse strenger, Norske forfatteres forlag, 1923, s. 27