Hilsen til Jotunheimen

ac Theodor Caspari
(ved Den Norske Turistforenings 60 årsjubileum 21. januar 1928)

En blåsvart kjempehær av tind og takker,
et yr av svære strie jotunnakker, -
til stein forvandlet i en opprørsnatt, -
et lukket land, fortrollet og forlatt, -
har langsomt løftet seg i himmelbrynet. -
   Og fut og skriver på sin embetsferd
ser flyktig opp og grøsser alt ved synet:
"Du Ola, hei! - Hva kaller du det der? -
Huff! Bare synet gjør oss kald og frossen."
   Men Ola stanser smått og godt karossen
og snur seg rundt og mumler ha og ja
og smiler lønsk: "Oss hev'kje namn på ta." -
Men Ola, skarven, kjenner godt nok lendet,
og uken etter står han vel fornøyd
og setter garn og skyter rein ved Gjende. -
   Og tiden går, så kommer det en dag
en tynn magister ruslende på lag. -
Han hadde frosset slik der inn' i skolen
at kalde fjellet varmet ham som solen.
Bent inn i berget smatt'n, taus og sta,
før folk fikk sanset seg. Og borte var'n -
   Men Ola snudde seg: "Kor blei'n av? -
Har huldra lokket'n, den snåle karen? - "
   Men alt som tiden gikk, tok fler og fler
av slike fanter opp i bjerkelien.
En landskapsmaler med sitt fargeskrin,
en fisker, forstmann, nimrod av en jeger,
en engelsk lord med flaskefor og spleen
lå hver for seg og reket etter stien.
   Men når så mørket sank på hei og hell,
da fant den sammen hele trekkfuglskaren
i legrets lave luftige hotell. -
Der satt de godt forliket - hele gjengen,
og slukte drammene og sloss om sengen. -
Og lunt og lystig surret passiaren
om kapp med "kaffelars" den lange kveld. -
   Men når så gjengen, let og glad til mote,
stakk ned i bygden fra det høye fjell,
da lå en stråleglans om alles hode. -
Men hva de så, beholdt de for seg selv,
og hva de sa, ble ingen riktig klok av. -
   Når "Blakken" rundet skysstasjonens port
og hele villfuglflokken flagret bort,
sto kun et navn, et ukjent navn, i boka. -

                            *

Hvem er han som enslig vanker
over viddene der vest, -
taus i nordlysfjerne tanker? -
   Se, nå river det i tåken!
   Trossig reiser Fanaråken
   hodet i den yre blest. -

Bratt til alle kanter viger
skodden over fly og fonn. -
Med fanfarens makt det stiger:
   "Kommen er han, den som råder
   fjellnaturens dunkle gåder,
   viddens høye, frie ånd."

I ett nu er stålet kastet -
Lik en luftig hildring lå
høyfjellsborgen brutt og bastet. -
   Fjell og sjøer, fly og seter
   steg imot den klare eter,
   solomskyllet - mørkeblå. -

Og da våkner eventyret. -
Høyt fra Gjendineggens pynt
stemmer dikteren sin lyre.
   Hør, hans sterke stemme klinger:
   Opp med brak og bulder springer
   Rondehallen for Peer Gynt. -

Og da var det løst, det tunge bann,
og vetter og troll måtte vike.
Nå ligger det åpent, det lukkede land,
og Norge har vunnet et rike. -
Så skynd deg der oppe fra den lave dal,
stig inn ad de skinnende dører,
og stå for Guds åsyn: "Herre tal! -
Din ydmyke tjener hører." -

De sier, det er bare gråstein og sne,
men vent til det dages der oppe! -
Da flømmer det sølv over botner og bre,
og gull over grånede toppe. -
   De sier at landet er fattig og stygt,
men se det når avdagen faller.
Det flammer ei purpur så deilig og drygt
i keiserens egne haller. -

Da fanger ditt øre en dempet klang
av høyfjellets strykeorkester. -
Da ringer det sammen til aftensang,
og breen er orgelmester. -
   Det er ikke grannere toner til
enn solrøkens klarinetter,
og bekkenes klingre fløytespill
de drømmende julinetter. -

Jeg hilser deg land i det luftige blå,
forklaret av soldagens flamme! -
Se, slekter skal komme og slekter skal gå,
men du - du blir evig den samme! -
   Snart dekket av skodde og drivende sky
snart himmelhøyt over eimen,
bestandig den samme, evindelig ny -
du deilige Jotunheimen! -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens, 1945, s. 126