Kveldsmess på fjellgarden

av Theodor Caspari

Det drysser gull på knaus og knatt. -
"Sjå upp, sjå upp nå, kare! -
Den blanke sol, nå kjem ho att
igjenom Gråhøskaret. -
Åt fjøse rakk ho fram i går,
i dag ho beint på glase står
og skotte inn i stugu." -

Der sitter vesle Per så blid
og følger veggeklokken:
"Ho skulde koma klukka ti,"
det veit den vesle pjokken.
Så roper han på gamle Gro,
og attmed ruta står de to
og skygger hardt for synet. -
Men sola vandrer smått og godt
oppetter hele bøen. -
Hvor fagert skinner som et slott
den gamle brune løen. -
Så vakner skjæra med et skratt:
"Velkommen sol! Nå tar oss fatt
å ruske opp i reiret!"

Det blåner røyk frå kvar ein plass
det skriker under meien.
Med lystig skjemt drar lass på lass
oppetter vinterveien. -
Det skinner sølv fra bjørkesnar,
og skogen ligger lys og klar
med tusentalls av stjerner. -

* "Nå hev'n kasta, Peder Stol,
sin varme stein i have,"
og rett nå kan den lyse sol
ta vinteren i ave. -
Nå livnar all ting - allestads,
det lakker over kyndelsmess,
og mørket går attende. -

* Biletet tatt frå ei gammal bygdeforteljing.

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens, 1945, s. 107