Portrett av et fjell

av Harald Sverdrup

Knutshø i hemmelighetsfull treenighet,
bratt mot Drivdalen, i sør slynger seg
myke stier og dyretråkk som minner oss muntert
om barndommens første møte med det grønne.
Et nyklekket rypekull triller inn i vieren,
skittengule unger blomstrer om kapp med runde rakler.
Pass opp! En mekrende rypelatter
rykker i mellomgulvet.

Over bratthenget står en fugl i brann.
Tårnfalk stuper som ut av en flammekaster
mot en tordivel som satt i dens kikkertsyn.
I kronglebjerkskogen skytler
dverfalkens skrik, et lyn suser forbi,
et glimt av fullkommenhet risper over netthinnen.

I sandbakken nikker malurtens matte soler
til vår blåøyde dumhet
og orkidéenes giftiggrønne insektblomster
gir oss et bilde av vår egen vellystige ondskap.
Blindurtens lyse øye-eple, med brunfiolette årer,
ser oss ikke, intet i naturens grønnhet
har syn for oss.
Halvveis oppe blomstrer kulden i berget,
isranunklenes hvite og rosa gobelin
gjennomflerret av småstein,
en forrykt livsvilje risler som brevann gjennom oss.
I høyfjellets knuste skifer
lukker den nesten usynlige høyfjellsklokken seg
i et langstrakt, dypblått beger
og er aldri før sett,
en ynde som overlever Dovreværet
hvor rein og moskus ragger seg inn.
Grågrønn loddenhet ruger ut
en månegul blomst,
fjellvalmuen lever et liv i skred.
På toppen av fjellet
(kanskje nunatakk fra istiden)
gnistrer Knutshø-rappen fiolett.
Og fjellvåken slår ring om dette blomsterberg.



Kjelde: Grønn kalender, Aschehoug, 1974, s. 22