Det e' godt å kvile på Dovrefjell

av Olav Gjærevoll

På gamle Vårstig er godt å rusle
og kjenne freden fra topp og tind.
Om verda ellers er kald og stusle',
gir fjellet varme i sjel og sinn.
Når e' vil bort ifra styr og stell –

det e' godt å kvile på Dovrefjell.

Det lyser gullgult av mjelt og myrklegg
og himmelblått av veronika.
Her klager heilo, her skarrer ryp'stegg,
her kvitrer snøspurven likegla'.
Når natta fylles av fuggelspell –

det e' godt å kvile på Dovrefjell.

Blant visne grasstrå i dvergbjørhheia
står lubben mogop og varsler vår.
Og oppå Snøhetta issoleia
mot himlen høgre enn andre når.
Når vidda farges av blomsterveld –

det e' godt å kvile på Dovrefjell.

I bjørkelia veks turt og lushatt
så frodig hage du aldri så.
I hamrer høge med veggen stupbratt
sitt' bergabrura med sløret på.
Når sola daler en sommerkveld –

Det e' godt å kvile på Dovrefjell.

Der Nystuhøa mot himlen hildre
står viddemyra i snøulldrakt.
Som barneauer ei stjernesildre,
sjå reinrosheia i snøkvit prakt!
E' legg me' mjukt nedpå måssåfell –

det e' godt å kvile på Dovrefjell.

Kjelde: Mine fjell. En kjærlighetserklæring til Dovrefjell, Sunndalsfjella og Trollheimen, Aschehoug 1994, s. 74