Kuran og Turan

av Ragnar Solberg

Kuran og Turan
og høyr kor det læt.
Den eine skratta,
hin sutra og græt.

Kuran og Turan
med sløng og med hopp
og skinande blank
og ormlugum kropp -

Kuran og Turan
snart snar og snart sein
blenkje og myrktna
og kjæla kring stein.

Sprett upp og spræna
og græv kvar åt se' -
glætt over svaberg
og spring messom te'.

Kverville kvitna
i kryss og i kross.
Før du veit ordet
er Kuran ein foss.

Men Turan knurra
og kvasst blir'n sint.
Han tær seg drag att
 - og detta gjekk fint!

Han små-klukka glad:
- Eg fekk større fall ...
Og Turan tura
og tralla ein trall.

Kuran og Turan?
Er det du som spør:
Viltre krabate
og to tvillingbrør.

Kuran og Turan
er fjellbekkje tvo -
møtes i sjøe
og stilt fell til ro.

Alle ligna oss
slike tvillingbrør
som famna  'n an'
i glømsel og dør -

Kjelde: Livsskurd, Aschehoug, 1950,