Bjørki og berget

av Aslaug Vaa

Bjørkelidan stend og tøygjer seg imot
det høge berget med det harde grot.
Bjørki neiar i den grøne stakken
og berget briskar seg og slær med nakken.

Bjørki ringlar upp med blekkji sine små.
Berget møter ho med kampesteinar grå.
Ho kikkar upp mot toppen, kliv i reinan
og smett og smøygjer seg uppivi steinan.

Då rister berget ryggen sin og ris i ras,
den kvirve bjørkebuska vil det knå i knas
og steinan losnar kring i urd og ufsar
og ned igjenom gil og djuv dei bjørkbuskan
                                                     knufsar -

- til dei tek botnen og i åi dett
med vatnet bublar seg og kring seg skvett.
- Då raset gjekk låg bjørki flat nedetter,
med snart dei sprettne greinin upp seg retter.

Ho sveiper kring seg stakken, kliv i urd og reinar
og trugar trassug imot store steinar:
"Å eg skal liva liva evigt eg,
kor mange gonger du so knuser meg!"

Kjelde: Aslaug Vaas beste, Samlaget, 1993, s. 17