Den minne-bundne

av Tore Ørjasæter

So minneslørd skin milde sjø,
i skogen under tind.
Det vaknar undan soli
ein sus av kveldsval vind.

Det susar ifrå solarfall
og syng i kvar den tind.
No vaknar vâre minne
og leik i hugen linn.

Og soli sokk bak svale ås
og sovna ned i blund.
Og månen skin på milde sjø
det syng i kvar den tind.

Og månen skin på milde sjø
det syng i kvar den tind.
Det kviskrar gjenom haustarlauv
at eg er evig din.

Det dæmar etter dalarleid,
der gjekk du eingong med.
Det andar gjenom hugen
ein vemods-metta fred.

Vi skildest ved den milde sjø
ein kveld han glitra slik.
Då stansa du og studde deg
mot steinen utved vik.

So skildest vi. Eg snudde meg
og vildra djupt i skog.
Men du stod att og studde deg.
Du bar på all min hug.

No veit eg kva vi bar med oss
på kvar vår lagnads veg.
No kviskrar det frå kyrre sjø
at det var du og eg.

                   *


Det løynske skogarvatnet er
so stillt og innestengt,
som bar det på ei attlæst sjel
med svævde minnelengt.

Og skogen myrk eg vildra i,
han speglar seg i tjønn.
Men ljuvt frå himtunn sky det skin
ei einsleg haustar-stjønn.

Kjelde: Dikt i samling, Aschehoug, 1985, s. 288


Kommentarer