Etter ei flaumtid

av Jan-Magnus Bruheim

Mosen gror over steinane
der bekken surla og rann.
Turt ligg det gamle faret
der bekken drøymde i djupe kulpar,
der himmelen vogga
i klåre netter
og stjernone brann.

Står der og minnest vårdagen
bekken braut over barden
og brøytte seg anna far.
Saktmælte talar minni,
tek han ved handi
og leider han med seg
inn att til det som var.

Vårbekken fylte faret,
fossa og gjekk i flaum
så graset ved barden doggast
og viergreinene rørde seg
lik leitande hender fumla -

Fjell stod urørlege.
Tinden var høg av lengsel.
Himmelen blå av draum.

Røyster som kalla -
hender som heldt att.

Nå er her stille
og minne-lydt.
Høyrer likevel røystene
og kjenner hendene,
som den gong valet var nytt.

Står her og ser attende
på alt han har levt og drøymt.
Her var det kan hende
han skulle vore -
her var det han skulle strøymt.

Kjelde: Ved kjelda, Noregs Boklag, 1972, s.27