Frå kjelde til hav

av Ragnvald Skrede
Grunnmalm 1966

Den kipne bekken strøymer ovmodsglad
og gløymer jord og kjelde, far og mor,
og ørskedansar over lange sva,
tek sysken opp i seg, blir fossestor.

Så får han skjegg av or og seljekratt,
blir elv med manndomstankar, blir til sjø
og speglar stjernene i haustklår natt
og sig i dvale under is og snø.

Men elva finn seg att og trår av stad
til større stjernespegling, større ro
i draumestilt djup med oseanisk fred.

Så samlar ho si tyngd, renn ut og ned
og glir alvorleg gjennom busett mo
og kviskrar lykkeleg sitt siste ja.

Kjelde: Nynorsk lyrikk, Selja forlag, 2009, s. 248