Høvringsreise
av Hans Nygård
Det er eit sagn om ei jente som heiter Jøronn som vart innteki i fjellet. Ein mann frå bygda, "Storbakkjin" var på fjellet om hausten for å gjera ymse slags arbeid, og da såg han dette som diktet handlar om.
Har du hørt gjete kå Storbakkjing såg,
dein hausten hein einsleg på Høvringje låg?
Hein skulle sjå ette måså og lågå te ved
og vele hafellun som storvind bles ned.
Ein efta hein rusla ni Valamorkje,
for å finne ei sveigbøl te faheillhorkje.
Dæ tufsast ei ri før bøle æ funne
kveillsole raublank frå tindom æ runne.
Haustmånin gulblank burti Småhaugom spratt,
sjeinun hælvblugje inni skumskote smatt.
På ein stein uppme kve`n sette hein bøle si ned,
heilla seg attpå og såg ikring seg.
Attmed gjekk fjeillbekken sikla og sildra,
mæ tåre i augom si einslegheit skijildra.
Di rauborne blae hekk flipra og susa,
blomein ha smogje ni torve og dusa.
Rondt sto di mørke, obændoge fjeille,
burti bryne døm reis som jætto i kveille.
Kveill-svale månskjen eilting forflimra,
rondt i hause har Storjehans for alt dette svimra.
Med eitt kvakk hein upp tå eit offseleg bråk,
som søg tå ei rei mæ huing og ståk.
Hein skjønte nok trast dæ va gjestbo døm ha,
dæ va henna Jøronn som innteki va.
I eit ljos-skjimt som sjokta nordover ved "Lom",
fekk hein auga på reie som støyande kom.
I rasande laup over kloppe kom hopen,
på sålve og rivo og reko kom kopen.
Innpå tvo tjuge hein rekna tå heste,
med glimande gullsko på høvom va feste.
Heingje-mon fløymde og båra frå mankom,
dæ ga slike ondelege brigde for tankom.
Karein sat framifrå kjekke på hestom,
mæ speinnsko og knebrok og storruta vestom,
spell-mein for fyrst, høgt fela var stemt
og tett attmed vinstre øyra ve klemt.
Brudgommen sjøl ha ein nåså så lang,
hein salknappen stanga ved kårt byks te sprang.
Rausprengde augo onde brynom hein ha,
attåt øyrom munnvikjin som upprivne va.
Men brure ho skjein som vårsol i liom,
mæ gullkrona fæsta på hårflom frå siom.
Mot Bleikstule gjekk dæ, og dit inn drog reie,
men kopen som bustnyklo trilla på heie.
Kjelde: Dikt og prologer frå Sel, 1985, s. 97.
Det er eit sagn om ei jente som heiter Jøronn som vart innteki i fjellet. Ein mann frå bygda, "Storbakkjin" var på fjellet om hausten for å gjera ymse slags arbeid, og da såg han dette som diktet handlar om.
Har du hørt gjete kå Storbakkjing såg,
dein hausten hein einsleg på Høvringje låg?
Hein skulle sjå ette måså og lågå te ved
og vele hafellun som storvind bles ned.
Ein efta hein rusla ni Valamorkje,
for å finne ei sveigbøl te faheillhorkje.
Dæ tufsast ei ri før bøle æ funne
kveillsole raublank frå tindom æ runne.
Haustmånin gulblank burti Småhaugom spratt,
sjeinun hælvblugje inni skumskote smatt.
På ein stein uppme kve`n sette hein bøle si ned,
heilla seg attpå og såg ikring seg.
Attmed gjekk fjeillbekken sikla og sildra,
mæ tåre i augom si einslegheit skijildra.
Di rauborne blae hekk flipra og susa,
blomein ha smogje ni torve og dusa.
Rondt sto di mørke, obændoge fjeille,
burti bryne døm reis som jætto i kveille.
Kveill-svale månskjen eilting forflimra,
rondt i hause har Storjehans for alt dette svimra.
Med eitt kvakk hein upp tå eit offseleg bråk,
som søg tå ei rei mæ huing og ståk.
Hein skjønte nok trast dæ va gjestbo døm ha,
dæ va henna Jøronn som innteki va.
I eit ljos-skjimt som sjokta nordover ved "Lom",
fekk hein auga på reie som støyande kom.
I rasande laup over kloppe kom hopen,
på sålve og rivo og reko kom kopen.
Innpå tvo tjuge hein rekna tå heste,
med glimande gullsko på høvom va feste.
Heingje-mon fløymde og båra frå mankom,
dæ ga slike ondelege brigde for tankom.
Karein sat framifrå kjekke på hestom,
mæ speinnsko og knebrok og storruta vestom,
spell-mein for fyrst, høgt fela var stemt
og tett attmed vinstre øyra ve klemt.
Brudgommen sjøl ha ein nåså så lang,
hein salknappen stanga ved kårt byks te sprang.
Rausprengde augo onde brynom hein ha,
attåt øyrom munnvikjin som upprivne va.
Men brure ho skjein som vårsol i liom,
mæ gullkrona fæsta på hårflom frå siom.
Mot Bleikstule gjekk dæ, og dit inn drog reie,
men kopen som bustnyklo trilla på heie.
Kjelde: Dikt og prologer frå Sel, 1985, s. 97.
Kommentarer
Legg inn en kommentar