Møllergutten

av Henrik Ibsen

Hvor fossen suser i sommernatt
henover elvebundens stene,
mens tåken glider ad elv og kratt,
der sidder Møllergutten ene; –
Imellem  oreløvet titter ind
en sneblek lysning udav måneskinn,
     spredende der
vennlig sitt skjær
henover nattens tause scene.

Det er så  sildig en  torsdagskveld,
fra fjellet  hulderslotten klinger,
og  Fossegrimmen i strømmens veld
de  gyldne harpestrænge svinger, –
og Møllergutten lytter til dens Spill,
tyss, hør! da bever, som en gjenlyd mild,
     hulderens sang
     fossharpens klang,
lett båren hen på nattens vinger.

Og det er  Thorgjerd som lokker fram
sin feles underlige kvedde,
for han har  offret det sorte Lam
til Fossegrimmen hist dernede,
og derfor har han også spillet lært,
og derfor lyder fra hans bue sært
     skovtoppens Suus
     fjeldbekkens brus
med hulderlokk og  lurens kvede!

Men livet tykkes ham koldt og mat
og uten  gammen nu derhjemme,
thi hva han hørte og så inatt
det kan han aldri mere glemme, –
og derfor strømmer fra hans strenger hvad
hans lengsel sang for ham, – et sorgfullt kvad;
     – Tonenes Strøm
     tolker den drøm
midtsommernatten lot ham  nemme! –

Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 129