Mot frosten

av Aslaug Vaa

So fall det snø
over klaka mold,
gøymde spor
etter foten rita.

Og snøen strøydde
sitt gode ynde
med lette stjernur
på tungtrødd stig,

og ør og salig
burtunder holtet
rjupa dåna
i stjernefyket
og sovna inn
under kvite dyna.

Frosten kom
og dei spor skaut upp.
Harde omrit
av iskrystallar
teikna lengselens
opne sår.

          *

Snøen dyljer
for sporets leiting.
Frosten syner
ein vegs forvilling ...

So spreier kulden
dei kvite vengjer
og notti sittrar
mot morgongryet
til vidda skjelv
millom liv og død.

Då bryt ei solstråle
iskrystallen
og trengjer ned
mot ei fuglebringe.

Rjupa svingar seg
upp av snøen
og hjarta bankar
uvitugt, blodraudt
utover vidda
og sprengjer frosten.

Kjelde: Aslaug Vaa, Dikt i utval, Noregs boklag, 1964, s. 139