Paa Sætren

av Johan Sebastian Welhaven

Aftnens Glød paa Bjergets Haller
skinner over Skovens Skygge,
og paa fjerne Fjelderygge
gyldne Skyers Gjenskin falder.
Gjennem Kvelden Luren gjalder,
og de høie Lier svare;
alle Fjeldets Alfer fare
bævende om Sætervangen,
hvor nu Glandsen, fulgt af Klangen,
kan det Skjulte aabenbare.

Her blandt mosbegrode Tuer,
paa en Fjeldmarks golde Vidde,
her, hvor stille Hougfolk sidde
i de skumle Jettestuer,
her har Himlens milde Luer
vakt en Sjel i Aftenstunden,
og hver Tone, som var bunden,
løses nu af Livets Aande,
og den stumme Ørknens Vaande
er i klangfuld Andagt svunden.

Kjelde: Samlede digterverker; tredje bind, Gyldendal norsk forlag, 1943, s. 192