Løipe

En løipe går
mot vest i fjell
med bløte skjær
i silkesne.

Og det er bare
kjerr omkring
og rypeknurr.

På kolde flak
med furubust
hugg vindens sverd.

Men skien gled
med trygge skjær
på landets tak
den rake vei
fra øst mot vest
til Tyristøl.

Jeg løftet mine
drageskib
med stampet spor
med tjærstevn
i sølver-hav.

Og ingen annen
uten mig
så disse fjell
med flammer på
og dette grønne
himmetak
av irret is.

-

Da blinket frem
mot øiets vann
et gammelt spor
mot dal og støl,
den samme vei
med skarebrem.

Og det var mitt.

Den samme vei,
det samme lyn
mot øiets hud
idag som da.
De samme fjell
med flammer på,
det samme síg
av hånd og kne
i vind.

Og det var før og det var nu.

Og sporet gikk
med tynne smil
og pekte frem.
Her skal du stå.

Her skal det lyne
hett og koldt
om hånd og kinn
og vinden slå.

Og i de lange liers fall,
i kjerrets pisk
i svaets sprut
jeg kjente landets
kåte kyss.

-

Og Tyristøl
var rundt omkring.
Og svarte huser
grov sig frem
og sa goddag
med hatt av sne
og sov igjen.

-

Nu festet
mine slanke ski
et silkegarn
til jordens pels -
et stjernerisp.

Og det var nu
og aldri mer.

Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 23