Mairegn

av Ragnar Solberg

Morgen, med barflekker og skjør natt-is på hyttetur.
Snøfjon i høyden. I håret mitt striler en regnskur.

Jeg sitter ved steinbordet. Og kjenner det rygger
som i drøm med våte ruter av levende skygger -

Regnperler triller i krekling og mørkegrønn einer.
Brunspraglet rypestegg spansker seg morskt i kvist og kvast,
lokker kom herr! på en skarefonn med mosesteiner
og skjener lydløs, som en lysflamme, i tverre kast.

Bekker fosser. Jord-eim og sevjelukt fra vidjekjær
og neverblanke bjørkegreiner med friske grønnskjær.

En dansende solstreng streifer pannen min, ømt og vilt,
stuper i stride bekker og snøvann som sikler stilt.

Regn sprener i sprøde fonner, kvisker: Landet er ditt,
skinner mot deg med tinder som klarner - sprakende kvitt
med skydrift og skygger og is som gnistrer - fabelblått,
- og fra himlen lyser i ild et drypende gullslott!

Kjenn luften og jorden møtes. Jeg blir andektig stemt,
blusser som en elsker fra uro til skjebnetung fred -
Hemmelige spirer lengter, i mørket vintergjemt,
aner de hellige timer da underet vil skje.

Hjertet mitt stråler som sol i dugg-glød etter mairegn,
svøpes i myke lengselslinjer med hete kjærtegn.

Og en heftig bønn stiger i nåde mot fjellsterk vår:
- Kom til meg, usynlige, som for evig lykke rår.

Kjelde: Kjærlighet til lyset, 1966, s. 10.

Kommentarer