Fjelldikt

ac Theodor Caspari (ved Den Norske Turistforenings 60 årsjubileum 21. januar 1928) En blåsvart kjempehær av tind og takker, et yr av svære strie jotunnakker, - til stein forvandlet i en opprørsnatt, - et lukket land, fortrollet og forlatt, - har langsomt løftet seg i himmelbrynet. -    Og fut og skriver på sin embetsferd ser flyktig opp og grøsser alt ved synet: "Du Ola, hei! - Hva kaller du det der? - Huff! Bare synet gjør oss kald og frossen."    Men Ola stanser smått og godt karossen og snur seg rundt og mumler ha og ja og smiler lønsk: " Oss hev'kje namn på ta ." - Men Ola, skarven, kjenner godt nok lendet, og uken etter står han vel fornøyd og setter garn og skyter rein ved Gjende . -    Og tiden går, så kommer det en dag en tynn magister ruslende på lag. - Han hadde frosset slik der inn' i skolen at kalde fjellet varmet ham som solen. Bent inn i berget smatt'n, taus og sta, før folk fikk sanset seg. Og borte var'n -  ...

Ludvig Holbergs første reise av Theodor Caspari Det bugter sig frem i den høstgule li. Det lister lik usikre skygger av farende mænd paa den rimete sti og dampende hesterygger. - Det gryr over vidda, og dagen er nær. Hør, øikene knegger og pruster! - Saa bær det mot vest - paa den vaagsomme færd fra Kvanndalsvolden til Luster. I spidsen for toget gaar Tore fra Steig. Hver sten og hver skorte i straaket - han har det paa færten og finder sin veig i storm som i stindeste taake. - Litt smijern og skind og en høvelig butt med smør - det er alt hvad han fører - og dertil en sovende elveaars gut, som ingeting ser eller hører. - Men best som det lier, gjør "graaen" et hop, - og setter sig ende paa halen. - Og gutungen vaakner og retter sig op - og staar der fortumlet i sadlen. - "Hei Tore!" saa sætter han himmelhøit i med Vestlandets syngende stemme: "Aa løft mig av kløven, da Tore, og si: naa maa vi da snart være fremme!" - "...