Fjelldikt

ac Theodor Caspari (ved Den Norske Turistforenings 60 årsjubileum 21. januar 1928) En blåsvart kjempehær av tind og takker, et yr av svære strie jotunnakker, - til stein forvandlet i en opprørsnatt, - et lukket land, fortrollet og forlatt, - har langsomt løftet seg i himmelbrynet. -    Og fut og skriver på sin embetsferd ser flyktig opp og grøsser alt ved synet: "Du Ola, hei! - Hva kaller du det der? - Huff! Bare synet gjør oss kald og frossen."    Men Ola stanser smått og godt karossen og snur seg rundt og mumler ha og ja og smiler lønsk: " Oss hev'kje namn på ta ." - Men Ola, skarven, kjenner godt nok lendet, og uken etter står han vel fornøyd og setter garn og skyter rein ved Gjende . -    Og tiden går, så kommer det en dag en tynn magister ruslende på lag. - Han hadde frosset slik der inn' i skolen at kalde fjellet varmet ham som solen. Bent inn i berget smatt'n, taus og sta, før folk fikk sanset seg. Og borte var'n -  ...

av Ragnhild Kolden Forlikt med viu og vindflogo sviv eg innover viddene når det blir sommar Ein sliten kropp årekkjer seg ved synet av sjogflekkute fjell Sårflengjer i sjela vølest når fotblada søkk ned i moselyngen ved Gjende Kjelde: Ho inni meg, Dølaringen, 2001, s. 25

av Ragnhild Kolden Vårherre sende ein kvervil over Gjende Slengde vassdropar opp i veret og gjennomloga dei med solskin Kjelde: Ho inni meg, Dølaringen, 2001, s. 21

av Rolf Jacobsen Var det lur-tonen fra alle fossene her som engang lærte skaldene å kvede og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene? I ingen land jeg vet om hørtes så mange horn og harper. I alle daler, utfor alle skrenter toner det helt inn i tinningene av vann som synger, kaller, lokker deg til drømmer. Nå er det meste lagt i rør og mangt er borte, men det må være slik som det må gå med deg og meg: Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd men noe må flomme fritt sånn som sangen fra Gjendeoset borti her og i blodet vårt, den som forynger verden. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 356