Fjelldikt

Fire åer av jern graver seg ned fra nord støper sig ut mot sjø. I fjellenes store kurv henger en sol-øde mjøs svartblå med striper av irr. - Etsteds i det store land - det store hav-land av sten. Fire åer av jern støper sig ned fra nord. Svartblå med skjolder av irr plasker den øde mjøs mot fjellenes strand av sten. Kjelde: Dikt i samling, Gyldendal, 1999, s. 29

En løipe går mot vest i fjell med bløte skjær i silkesne. Og det er bare kjerr omkring og rypeknurr. På kolde flak med furubust hugg vindens sverd. Men skien gled med trygge skjær på landets tak den rake vei fra øst mot vest til Tyristøl. Jeg løftet mine drageskib med stampet spor med tjærstevn i sølver-hav. Og ingen annen uten mig så disse fjell med flammer på og dette grønne himmetak av irret is. - Da blinket frem mot øiets vann et gammelt spor mot dal og støl, den samme vei med skarebrem. Og det var mitt. Den samme vei, det samme lyn mot øiets hud idag som da. De samme fjell med flammer på, det samme síg av hånd og kne i vind. Og det var før og det var nu. Og sporet gikk med tynne smil og pekte frem. Her skal du stå. Her skal det lyne hett og koldt om hånd og kinn og vinden slå. Og i de lange liers fall, i kjerrets pisk i svaets sprut jeg kjente landets kåte kyss. - Og Tyristøl var rundt omkring. Og svarte ...

av Rolf Jacobsen Breen er en hvit rytter som er kommet til oss ute fra verdensrommet. Om sommeren svøper han sig i sin hvite kufte og sover under solen med sin hest. Om vinteren våkner han op og kjenner sig igjen. Da rider han ut over landet og løfter sin flagrende kappe med latter mot himlen og legger den lydløst ned over skog og sva, over fugler, grantopper og mauren i lyngen. Da er det de som sover og han som våker. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 23

av Rolf Jacobsen Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre - fjell. Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast. Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder. Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden. Den sto her da de spikret en arming fast til korset. Som nå. Som nå. Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp. Så du kan gå derbort og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. Og tenke selv. Kjelde: Samlede dikt, Gylden...

av Rolf Jacobsen Eneren, lyngens mor er mitt tre. Den trenger ingen sommer, bare regn og sne. Fillet krone den løfter, ingen har hørt dens sus. Den har en lang, seig rot som kan gro av grus. Den bærer vind over skuldrene, skyene i sitt hår. Den kan stå i stormen. Knelende. Men den står. Kanskje den har en drøm i sindet: Det hvite                                                          ranunkel-bed der verden slutter og breene kommer ned. Av alle trær på jorden nærmest den store sne, breenes blinde sol. Å, var jeg som det. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.110

av Rolf Jacobsen Det er den tynne sneen, den som falt inatt, som er så farlig, sier de. Det ligger et islag under der av gammel, forherdet sne. Det er den som setter de store skredene igang - de som river med seg alle. Nysne, tynn, sprø er falt inatt, så trå ikke feil. Husk på den gamle sneen, den seige skorpen som ligger der og venter. Så hold unna bratthenget. Det kan begynne som en torden og ende som en blinkende ljå. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 322

av Rolf Jacobsen Hundvåko, Hangur og Skriulaupen. Underlige navn vi har i dette landet vårt, liksom hogd ut av berget, rett og slett, eller skåret ut av gamle trestubber. Men de svarer liksom ikke lenger til noe. Vil kanskje ikke kjennes ved oss, og ikke vi ved dem. Ikke motellene. Ikke bensinstasjonene, og det vi snakker om eller tenker på. Framrusthovdi, Uppnostindann', Tindulvstølane. Det må ha bodd noen her før som var mere kjente her enn vi er blitt, og tok ordene rett ut av fjellveggen og hogde dem til for oss som runer. Holder det? Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 322

av Rolf Jacobsen Var det lur-tonen fra alle fossene her som engang lærte skaldene å kvede og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene? I ingen land jeg vet om hørtes så mange horn og harper. I alle daler, utfor alle skrenter toner det helt inn i tinningene av vann som synger, kaller, lokker deg til drømmer. Nå er det meste lagt i rør og mangt er borte, men det må være slik som det må gå med deg og meg: Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd men noe må flomme fritt sånn som sangen fra Gjendeoset borti her og i blodet vårt, den som forynger verden. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 356