Det e' godt å kvile på Dovrefjell
av Olav Gjærevoll På gamle Vårstig er godt å rusle og kjenne freden fra topp og tind. Om verda ellers er kald og stusle', gir fjellet varme i sjel og sinn. Når e' vil bort ifra styr og stell – det e' godt å kvile på Dovrefjell. Det lyser gullgult av mjelt og myrklegg og himmelblått av veronika. Her klager heilo, her skarrer ryp'stegg, her kvitrer snøspurven likegla'. Når natta fylles av fuggelspell – det e' godt å kvile på Dovrefjell. Blant visne grasstrå i dvergbjørhheia står lubben mogop og varsler vår. Og oppå Snøhetta issoleia mot himlen høgre enn andre når. Når vidda farges av blomsterveld – det e' godt å kvile på Dovrefjell. I bjørkelia veks turt og lushatt så frodig hage du aldri så. I hamrer høge med veggen stupbratt sitt' bergabrura med sløret på. Når sola daler en sommerkveld – Det e' godt å kvile på Dovrefjell. Der Nystuhøa mot himlen hildre står viddemyra i snøulldrakt. Som barneauer ei stjernesildr...