Innlegg

Viser innlegg med etiketten Bruheim‚ Jan-Magnus

Som fuglefløyt

av Jan-Magnus Bruheim Når eg er burte skal eg koma til deg som fuglefløyt gjennom stille skogar. I den milde brisen som stryk deg lint over håret og fløyelsmjuk legg seg imot di kinn som stròk av usynlege, varme hender. Når dagen din dimmest og grånar og alt tykkjest meiningslaust, vil eg vera i solstrålen som bryt gjennom tunge skyer. Når du går der åleine, skal eg koma til deg i viddesusen frå fjellet i båreglitret skjelvande over sjøen. I nordljosnetter og når du går under djupblåe stjernehimlar, skal eg vera hjå deg. Når du går nedtyngd. Når hjarta ditt jublar av frygd. I alt skal eg vera deg nær. Du skal ikkje veta at det er eg, når du ser på den doggskire blomen – Medan du smiler den smilen eg ævleg har gøymt i mitt hjarta. Kjelde: Dikt i utval , Skjåk kommune, 2014, s 191

Alt er liv

av Jan-Magnus Bruheim Uruggeleg står det, fjellet. Skogane tøygjer toppar mot stjernene. Nattvinden talar. Himmelen kvelver seg over din barndom, skyfri og blå. Morgon med solsprett. Dagar i annsemd og onn. Blomane andar og lever. Doggflyg mot natt. Trufast har dagane fylgt deg. Sumar og vinter og haust og vår. Alt bar dei med seg. Alt er deg gjeve: Myrkret og ljoset, sorgi og gleda. Trufast imot deg har all ting vore. Um hâmen kan skifte, er alt det same. Alt har du fått med. Alt har fylgt deg. Alt har fylt deg. Alt er liv og høyrer livet til. Kjelde: Flo og fjøre , Noregs Boklag, 1984, s. 66

Blomar på bjørk

av Jan-Magnus Bruheim Ei bjørk med nakne greiner stod fraus i fonndjup snø. Og frostgrøn kvelvde himlen seg over heim og hø. Det var ein tidleg morgon, eit under eg fekk sjå: Den nakne bjørk bar blomar, grå, raude, gule, blå. Og blomane dei kvitra så glade der dei sat, flaug ned på fuglebrettet då eg kom med morgonmat. Still stod eg der og visste det eg lenge hadde visst: At gleda jamt kan bløme på tom og naken kvist. Kjelde: Doggmorgon og andre barnerim , Noregs Boklag, 1977

Fjøre og flo

av Jan-Magnus Bruheim Det sit ein i tunge tankar – Sol sig bak fjell. Så kjem det tome myrkret og sjøen fell. Etter ei stund i stengsla, opnar ljoset si dør. Han kjenner seg atter breddfull og sjøen flør. Kjelde:  Dikt i utval, Skjåk kommune, 2014

Åleine

av Jan-Magnus Bruheim Når det blir kvelden seine og alt er stilt ikring, sit eg her mo åleine og tenkjer ingen ting. Kring huset går og puslar ein vák og heimlaus vind. Han ruskar litt i døra og bankar og vil inn. Så sit eg her og høyrer kor klokka tikkar tid. Eg er så reint åleine og verda er så vid - Då ser eg gjenom glaset ut over heimegrend som mot ein stjernehimmel der ljosa brenn og brenn. Der bur det folk eg kjenner og folk som kjenner meg. Her sit eg glad og tenkjer på dei – og så på deg! Eg er ikkje åleine. Jamvel bak fjella blå bur kjende og ukjende som eg sit og tenkjer på. Kjelde: Syskenringen og andre barnedikt , Noregs Boklag 1972

Reinsbukken Kauto frå Kautokeino

av Jan-Magnus Bruheim No skal du høyre om reinen Kauto frå Kautokeino som voks opp og sprang og leika i lag med Matti og Aino. Mora hans døydde. Men borna og Kauto var alltid saman. Dei sumde elvar. Dei leika gøymsle og hadde moro og gaman. Så var det ein vår at fleire enn han vart selde og sende og kom over fjella heilt til Skjåk. Men Kauto lengta attende. Aino og Matti syrgde den dagen han reiste frå dei. Sjøl trudde visst Kauto han alltid skulle få vera hjå dei. Han lengta til Mattis og Aino, til nordljos og nattsol-netter, og venta borna kvar einaste dag - men dei kom aldri etter. Der Kauto stod, såg det ut som han stanga i himlen med horna. Han ville fara i denne kveld og koma heim att til borna. No lura han seg or flokken utan å spørje om lov. Reinsflokken låg og kvilde, og jamvel hundane sov! Lenger og lenger bar det frå flokken. Det gjekk i dilt. Klauvane knuspra mot snøen, men elles var allting stilt. Så stod han på Dyringshøa og såg ...

Over slettelandet

av Jan-Magnus Bruheim Ikkje eit augnemerke. Berre det endelause slettelandet, det vikande synsleitet med himmelen skålkvelvd over. Åleine saman med alle på vandring utover slettelandet. Åleine - og ingen stad å søkje ly om uvèr brått skulle koma og ljonblenk gneistre i sky. Ingen stad gøymsle. Ingen stad vera trygg. Og sletta kvæver - Å, hadde eg nokon ved sida! Ei hand å halde i mi. Einsam imillom alle på vandring igjenom rom og tid. Under den utbreidde sletta, under den tyngjande himlen i solskin og regn og vind i skodde og stjernenetter med berre mitt einsame hjarta som dulpar og slær i stilla. Å, gjev meg ein tind, som eg kan lyfte mitt andlet imot. Kjelde: Aldri eldest tidi , Noregs Boklag, 1975, s.61

Den kvite hjorten

av Jan-Magnus Bruheim Dei gjekk der saman og beitte innover myr og mo, den kvite hjorten og mor hans. Ikring dei var fred og ro. Bork gnog dei og beit av baret. Dei nuppa i knupp og grein. Lågt vest i Skorveskaret den bleike haustsola skein. I logande lauvfallslier inne i rustene, der i skuggane, lyste rimet på mose og lyng og bær. Dei lydde med lyfta hovud, vàre for kvar ein ljod. Vaktsame slutta dei beite - Dørjande stille dei stod. Var det vel noko som tusla? Dei lydde og såg ikring. Knast det ein kvist i skogen? Nei, det var visst ingen ting. Ungskogen gav gode beite. Dei gnog borken og åt. Alt var så stilt og fredsamt. Då small brått eit børseskot! Det som om lufta rivna! Stilla vart støytt i knas. Attljoden høyrdest frå berga som om det gjekk eit ras. Lurande fram utor skogen kom dyret som gjekk på to. Stavstill sto hjorten ein augneblenk og kjende kor hjarta slo. Unghjorten rømde i redsle opp over bakke og bratt, inn gjennom skard og s...

Nå løyser dagen taumane -

av Jan-Magnus Bruheim Nå løyser dagen taumane på gangaren sin og jagar alle draumane i skuggane inn. Ein morgon gryr i tindane, sol glør i skard. I dalen reiser vindane med natti som var. Dagen med sitt harde ljos av ustetta krav, spøkjer med sitt varde-ljos i millom gry og grav. Det nakne livet strir seg fram i bakke og bratt og lengtar mot den draumtunge skuggestille natt. Der voggar alltid blomane i sumarskymdi mild, med draumen feller doman um det som er til: Aldri kann den vengelause lyfte seg til flòg. Men natti tender stjernone som dagen aldri såg. Kjelde: Dikt i utval , Skjåk kommune, 2014, s. 82 

Trygt fylgje

av Jan-Magnus Bruheim Her oppe inni berg og urd straks ovanfor den tolla du ser, som rettar armar ut, der bur dei fæla trolla. Der har dei alltid halde til så lenge eg kan minnast, sjølv om det fleste ikkje trur at noko slikt kan finnast. Eg stabba tungt i snøen dit ein gong då eg var liten. Og bratt det var og langt å gå, men spør om eg var sliten! Mot himlen såg eg trolla stå straks over skogabrynet. Lell gjekk eg trygg og traska på og ansa ikkje synet. Du trur vel eg er modig? Nei, det er eg mest med munnen! Slik denne gongen og, men no skal du veta grunnen: For det som gjorde meg så trygg skal eg slett ikkje dylgje, det var den gode vissa, at eg hadde far til fylgje. Kjelde: Om alle tre var like... barnedikt , Noregs Boklag, 1975, s. 7

Før solefall

av Jan-Magnus Bruheim Du stengjer etter deg med lås og slå. Ingen som kjem her sidan, skal sjå at nokon har vore her. Det er straks føre solefall - Ikkje ei minning skal vera att. Du ser deg ikring for siste gongen: Alt er som det skal. Når du kjem frampå siste leite, skal du sjå deg attende. Skal du lyfte dine augo og sjå til fjells. Ta med deg synet av roleg, kvilande tyngde, før du går heim til kvelds. Kjelde: Aldri eldest tidi , Noregs Boklag, 1975, s. 30

Etter ei flaumtid

av Jan-Magnus Bruheim Mosen gror over steinane der bekken surla og rann. Turt ligg det gamle faret der bekken drøymde i djupe kulpar, der himmelen vogga i klåre netter og stjernone brann. Står der og minnest vårdagen bekken braut over barden og brøytte seg anna far. Saktmælte talar minni, tek han ved handi og leider han med seg inn att til det som var. Vårbekken fylte faret, fossa og gjekk i flaum så graset ved barden doggast og viergreinene rørde seg lik leitande hender fumla - Fjell stod urørlege. Tinden var høg av lengsel. Himmelen blå av draum. Røyster som kalla - hender som heldt att. Nå er her stille og minne-lydt. Høyrer likevel røystene og kjenner hendene, som den gong valet var nytt. Står her og ser attende på alt han har levt og drøymt. Her var det kan hende han skulle vore - her var det han skulle strøymt. Kjelde: Ved kjelda , Noregs Boklag, 1972, s.27

Brennfang

av Jan-Magnus Bruheim I dagar og år har eg lege og venta på han som skulle koma - Ber du eld i hendom? Morgonstjernone brenn strålar med kalde logar over burtlengste fjell. Ikkje kan dei mildne min dag, ikkje kan dei kveikje eld. Solvarme strålar fangar eg inn. Hundradtals sumardagar angar i veden min. Kjøldi kvesser mot kveld - Ingen løyser min bundne varme. Ingen ansar at i min ved søv det ein ubrukt eld. Måneskin ser eg leike ut over kvite vidder. Snøstjernor gneistar på stuven min, men kan ikkje kveikje så eg får bli det eg tenktes til: Ein loge som lyser, ein eld som vermer. Lynblenk skjer over dalen. Toredøn rullar bak nære fjell. Fåfengt ventar eg blenken om kveikjer min eld. Kjelde: Vide er vegane , Aschehoug, 1960, s. 16

Bekken syng

av Jan-Magnus Bruheim Eg veit ein stad, eg vil ein stad. Slik småsyng bekken surle-glad. Men av og til eg fossar vilt, og sume gonger renn eg stilt. Då står eg speglar fjell og li. Eit augnedjup med himmel i. Om ingen stoggar og vil sjå - om ingen står og lyder på - eg sullar lell så surle-glad og syng og kved mitt eige kvad. Kjelde: Bekken syng og andre barnedikt , Noregs Boklag 1983, s 1

Kva var det?

av Jan-Magnus Bruheim Han lokka og leita før sola spratt, etter ei ku som låg borte i natt. Han kakka på berget, og det kakka att! Kom heim att nå Dagros! Å kyra mi! Då svara det ein stad: Å kyra mi! Og guten skvatt so han datt i koll. Då skreik han, kom att - kom att med ho Dagros ditt stygge troll! Han høyrde det svara: Ditt stygge troll! Kvar har du gjort av mi ku? Mi ku! ropa det inne i berget. Og det var vel trollet som gav slike svar? Kven var det som svara, kven trur du det var? Kjelde: Skrythøna og andre barnerim , J. W. Eides Forlag, 1956, s. 4

Etter oss

av Jan-Magnus Bruheim Kven vil syngje um susande skogar etter oss? Kven um kyrkjestille dalar og kyrre fjell. Um åkrar som bøygjer seg i blåsten tunge av grøde. Um utamde fossar og elvar i flaum. Um perlande friskt uppkomevatn, stjernesildre ved åbreidd og glitrande fuglekvitter, og um den klåre og reine luft. Kven vil syngje etter oss, um eit hjarta så fylt av samhug med alt som lever, at det vil sprengjast av sorg – eller glede. Kjelde: Aldri eldest tidi , Noregs Boklag, 1975, s 10

Menneskeskogar

av Jan-Magnus Bruheim Skog - skog. Inn gjenom dalane uppover lidene myrane, moane. Upp imot fjellet som einslege vaktmenn. Solskogar stjerneskogar. Skogar i måneskin. Or urudt og skrint lende or aur og or djup jord rottrevlar leitar seg ned gjenom grunnen, lik fumlande fingrar og finn seg feste. Lyfter sitt spir mot ljoset. Ung skog og gamal side um side. Kviskrar i myrkret lever i ljoset når soli renn over lide. Kjelde: Innover viddene , Norges Boklag 1968, s 15

Avdagsstund

av Jan-Magnus Bruheim Mot himmelleite skire haustfjell rundar sitt hovud imot blånen. All ting skundar seg heim til kvelds før ljoset glader av. Ein songfugl dreg ein tone, tolkar før han blundar all skapnings takk for det som dagen gav. I avdagsstundi, over djupe grunnar vidfløygde tanken speglar seg i brunnar av ro og stille etter fredlaust kav. Nå fangar dagsens jæger jaktfalk til seg plystrar inn att sine hundar. Det kveldar stilt innover alle lundar Kjelde: Ved kjelda , Noregs Boklag, 1972, s. 63

Mot utsyn

av Jan-Magnus Bruheim Alt ungt trår imot høgder. Tøyger seg upp mot ljoset. Safter går gjenom vokstrane, livet står aldri stille. Spiror og renningar bryt or den myrke moldi. Grøne årsvokstrar lyfter sitt rake ljos. Høer og toppar og tindar reiser seg upp mot himlen. Augo lyfter oss mot dei, hugen trår upp frå lægdene, upp imot vide utsyn til vi kan femne med auga og sinn det store kringsjå og bryte vår trongrømd. Streve mot utsynsstaden og stå og veta at alt er med i det store samspel. Kjenne ein levande augneblenk Allheimshjarta slå. Kjelde: Ved kjelda, 1972, Noregs Boklag

Trollskyss

av Jan-Magnus Bruheim Oppå ein koll stod det ei trehundreår- gamal toll. Dit kleiv eg ein dag og sat der og huska. Eg visste ikkje av at eg veikte eit troll! Men tolla var håret på hausen hans. Og no spratt det opp i ein lysteleg dans. Det ropa og rende og sprang som på glør: "Eg sovna i sytten- hundre-og-før, men aldri har eg hatt lus på meg før!" Dermed det flaug i ein rennande ring så storstein og småstein og grastorv og mose spratt rundt ikring! Men lusa var eg. Og eg klengde meg fast ned gjennom lia der barskogen båra og turrkvist knast. Meir vanvetug skyss har eg aldri hatt! Der bykste det over eit brådjupt gjel. Då miste eg taket og datt og datt - - Ei fossande fjell-elv frøydde nedunder og vaska berget med døn og dunder. Og hadde det ikkje vore så vel at eg skvatt til eg datt beint ned i senga og - vakna att, så ville eg drukna i ville fossen og attpå slege meg beint i hel! Kjelde: Røyskatten og andre barnerim,...