Fjelldikt

(kirkelig versjon) av Harald Sverdrup Heiloen helliger vidda og fløyter sitt "Kom!" Langs stiene lyser de blå gentiana oss inn mot de lynggrønne flyer og drømmegrå fjell og gir vink om at vi også slekter på alt dette fjerne. Jomfru Marias grønne små nøkler har åpnet usynlige dører for dem som har blikk for en boltit med unger i lyngen og skyenes mektige følge. En sommervind blar gjennom sølvvier, ullvier liksom i salmenes bok, og hvert fjellvann er døpefont god nok for barn og saktmodige voksne som tror på de blanke mysterier og ser at en vakende ørret er glorie nok. En sommers vårherre er solen, som deler ut latter til innsjø på innsjø. Selv vandreren smiler når fjellvåken sirkler inn Gud. Med tåkegrå vingespiss rører en helligånd reinblom og rødsildre, myrklegg og mjelt, og ryster sitt røkelseskar rundt urolige villrein med krattskog av horn opp mot himlen, og rolige kuer og sauer på Guds grønne enger. Over distanser av stillhet flyr bjellenes bl...

av Harald Sverdup Det lyser blått fra breen. Gud har iskaldt blikk. Blå og røde mennesker beveger seg forsiktig på en snøbro over en usynlig sprekk. De er festet til hverandre med en snor, en navlestreng til livet. Så enkelt det er å dø. For naturen er vi knekkende likegyldige. Kjelde: Solhest i berget, Aschehoug, 1991, s. 55

av Harald Sverdrup Knutshø i hemmelighetsfull treenighet, bratt mot Drivdalen, i sør slynger seg myke stier og dyretråkk som minner oss muntert om barndommens første møte med det grønne. Et nyklekket rypekull triller inn i vieren, skittengule unger blomstrer om kapp med runde rakler. Pass opp! En mekrende rypelatter rykker i mellomgulvet. Over bratthenget står en fugl i brann. Tårnfalk stuper som ut av en flammekaster mot en tordivel som satt i dens kikkertsyn. I kronglebjerkskogen skytler dverfalkens skrik, et lyn suser forbi, et glimt av fullkommenhet risper over netthinnen. I sandbakken nikker malurtens matte soler til vår blåøyde dumhet og orkidéenes giftiggrønne insektblomster gir oss et bilde av vår egen vellystige ondskap. Blindurtens lyse øye-eple, med brunfiolette årer, ser oss ikke, intet i naturens grønnhet har syn for oss. Halvveis oppe blomstrer kulden i berget, isranunklenes hvite og rosa gobelin gjennomflerret av småstein, en forrykt livsvilje...

av Harald Sverdrup Stille - To strå rører seg under varden. Sola seiler ned i vest. Tåke i kjølvannet. Skyene i vest er fjorder, fjorder røde av alger, røde av lengt - Du gror i disse fjell. Dine røtter knuger stein, sprenger seg fram til jord. Du hører reinen rase forbi. Du hører myrulla hviske. To mørke strå mot himlen. Stille - Kjelde: Evig byggende Babel, Gyldendal, 1949, s. 25

av Harald Sverdrup Sitte i en kaldvåt grav av vier med en glorie av mygg rundt hodet og høre blåstrupen synge på Fokstumyra: en fest klinger i luften, et fjernt følge av bjelleringlende hester fra en kongsgård, hovedstadsstemmer fra fortiden, hurtige fløytetoner fra busk til busk, med ett helt nær som et avgangssignal fra jernbanestasjonen, en ny tid. Fuglen flyr ut av tåken med et bryst brautende som det norske flagg, en plutselig sol i rødt og blått, tegnet av et barn, eller av Gud. Kjelde: Grønn kalender, Aschehoug, 1974. s. 17

av Harald Sverdrup "Faen til varme!" ropte fjellet og sprakk. "Nei da," sa to svever og en blåklokke og stakk hodet opp av sprekken. "Faen til tørke!" ropte fjellet og revnet. "Nei da," sang bekken og smøg seg som ei jente mellom steiner i revna. "Jeg er faen så grå," tenkte fjellet halvnøgd. "Nei da," sa vinden og lysket i myra av rødmende molter og strå som neide så mykt. "Nei da" hvisket ti linnea på en stein. "Her er faen så stilt," sa fjellet og smilte. "Nei da," sa bekken og la seg på fossekanten, trallet og klukket med løse håret nedi skummet. "Nei da," ropte vinden og spyttet litt yr gjennom dvergbjørk og krekling og vidje. "Jaja," mumlet tindene og stakk nesa i sky og brente seg nesten på sola! Kjelde: Evig byggende Babel, Gyldendal, 1949, s. 49

av Harald Sverdrup I fugletomme svartfjell lever bergfruer et farlig kjærlighetsliv forløst i et hvitt brus fra et gammelt sagn, en hån mot tyngdekraft og svimle tanker. Ikke bergtatt som fortidens jomfruer, ikke forvandlet til stein, men freidig kneisende mot lyset med bondekonerosetter som spruter av grønt hovmot og en høy stengel med søljehvite blomster. På avstand ser vi hundre stjerneklynger over fjellveggens svarte himmel. Ikke ydmykt i skjul for vær og vind, men isvann og skyggeblank stein forvandlet til høye, julihvite gleder i Bøverdalen. Kjelde: Grønn kalender, Aschehoug, 1974, s. 20

av Harald Sverdrup Fossekallen er isbader. Står og vipper med kroppen. En tykkfallen gentleman i smoking tett ved en råk som mørkner i et v-tegn. Flyr under vann, klipper seg frem motstrøms på samme vis som en søster i eventyret, plukker med seg småfisk, krepsdyr, larver. Flyr gjennom fossen inn til bergfødte unger som ingen kan høre og ingen kan se. Kjelde. Grønn kalender, Aschehoug, 1974, s.28