Fjelldikt

av Theodor Caspari Det vugger, det velter et tonehav ut over de sollyse vidder. - Snart slår det mot himlen, snart stilner det av og synker til fløytekvidder. -    Og alt hva som lever og ånder, er med, den skinnende bre, de blakrende aspeblader, det svakeste sus av en surklende myr,  de tassende dyr og sommerfugl-sum, av ølrøkens glitrende silkespinn, avfarende vind og bekkens saltomortaler - -  - alt vokser og synker og samles i ett i fjelldagens brusende åndedrett, alt dempes og daler, tar til og dør av, og det - det er høyfjellets    Gloria . - Hør! Til pauker og basuner faller med orkanens velde tusen himmelhøye fjelle, barske, brynjekledde - inn! -    Alt forstummer, - alt går under - død og borte under disse svære sorte tonemassers tordenbrak. - Hundre tusen fioliner slår ei til, synker til en enslig harpes fine klingre æolspill. -    Se, da stilner kjempekoret av med ett. - To prelater, - Gli...

ac Theodor Caspari (ved Den Norske Turistforenings 60 årsjubileum 21. januar 1928) En blåsvart kjempehær av tind og takker, et yr av svære strie jotunnakker, - til stein forvandlet i en opprørsnatt, - et lukket land, fortrollet og forlatt, - har langsomt løftet seg i himmelbrynet. -    Og fut og skriver på sin embetsferd ser flyktig opp og grøsser alt ved synet: "Du Ola, hei! - Hva kaller du det der? - Huff! Bare synet gjør oss kald og frossen."    Men Ola stanser smått og godt karossen og snur seg rundt og mumler ha og ja og smiler lønsk: " Oss hev'kje namn på ta ." - Men Ola, skarven, kjenner godt nok lendet, og uken etter står han vel fornøyd og setter garn og skyter rein ved Gjende . -    Og tiden går, så kommer det en dag en tynn magister ruslende på lag. - Han hadde frosset slik der inn' i skolen at kalde fjellet varmet ham som solen. Bent inn i berget smatt'n, taus og sta, før folk fikk sanset seg. Og borte var'n -  ...

av Theodor Caspari Og nå er det tyst om tjernet, nå drømmer det trette snar. - En tindrende stjerne blinker igjennom det hvite bar. - En flagrende fugl, en liten en, har slått seg ned under granegren og sover med senket hode. - Den sover så søtt i is og sne. - En tindrende stjerneklode er lampen den sover ved. - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens, 1945, s. 118

av Theodor Caspari Det drysser gull på knaus og knatt. - "Sjå upp, sjå upp nå, kare! - Den blanke sol, nå kjem ho att igjenom Gråhøskaret. - Åt fjøse rakk ho fram i går, i dag ho beint på glase står og skotte inn i stugu." - Der sitter vesle Per så blid og følger veggeklokken: "Ho skulde koma klukka ti," det veit den vesle pjokken. Så roper han på gamle Gro, og attmed ruta står de to og skygger hardt for synet. - Men sola vandrer smått og godt oppetter hele bøen. - Hvor fagert skinner som et slott den gamle brune løen. - Så vakner skjæra med et skratt: "Velkommen sol! Nå tar oss fatt å ruske opp i reiret!" Det blåner røyk frå kvar ein plass det skriker under meien. Med lystig skjemt drar lass på lass oppetter vinterveien. - Det skinner sølv fra bjørkesnar, og skogen ligger lys og klar med tusentalls av stjerner. - * "Nå hev'n kasta, Peder Stol, sin varme stein i have," og rett nå kan den lyse sol ta vintere...

av Theodor Caspari Reinblom, fjellets yngste datter, smyger seg til gubben inn, drysser over ham din latter, kysser ømt hans harde kinn! Grus og stein for kveens svær, venneløs i vind og vær. - Reinblom, reinblom over dale, fattigbarn i fyrstesale, kongedatter, lys og skjær! - Reinblom, du den gamles glede, leker ved hans kongestol, ser på veden dypt der nede, strekker deg og slikker sol. - Alltid nøysom, aldri nei, alltid glad og lett i vei. - Reinblom, reinblom, reinblom lille. Om jeg kunde, som jeg vilde, - likne deg, ja likne deg! - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens, 1945, s. 106

av Theodor Caspari Snedrev over breens vidder, - snespurv, snespurv, lys og glad, ørfin sommerfuglekvidder, - leker, løfter seg og letter, flagrer bort og stilner av, - klarinetter, klarinetter i det store gloria. -    Og bekken han lytter og fanger det inn, og vindene slynger det høyt opp i været, og fjellene toner, og brehallens svære skinnende orgel bruser mot tind:    "Lover den Herre med ære!" - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens bok- og bladforlag, 1945, s. 105

av Theodor Caspari Fanger du fra skyfri himmel plutselig et drev av sne, glimt i glimt en lystig vrimmel over fly og seterkve, hvisk og tisk og lette, rappe nedslag på en stabburstrappe, borte før det setter seg, - - nekt det kun, det nytter ikke: Snespurv lille, det er deg. - Hører du i forårsnetter over tjern og snetung brisk lette, lyse flageoletter finere enn bekkens hvisk, over lave seterhytter fløytespill, som stadig flytter i det måneklare blå, - - nekt det bare, å jeg vet det: Snespurv - det er deg, du små. - Vesle sanger, si, hva trekker deg til disse høyder opp? - Dit hvor breen stadig brekker, brott i brott - mot tind og topp? - Si, hvor gjemmer du ditt rede? - Hvorfor denne yre glede, her hvor alt er ødt og sort? - Intet svar. - Du plystrer snedig, hever deg og hvirvler bort. - Fåfengt ber jeg fjellet svare. Ingen, ingen byr seg til. - Alle, alle er så vare, vet så godt å tie still. "Hvor han dikter sine viser?" - Brisken sne...

av Theodor Caspari Til elva går hans lengsel, der ferdes han med lyst, når våren kaller foss og stryk til live, da skimter du på odden hans vesle hvite bryst, der tripper han  ut og inn av sivet. -    Og stanser du på stien ved et himmelhøyt "i-y!" - som døyver selve fossens dype mæle, da er det elvesnipa , det vesle, iltre fly som stryker sin morgenglade fele. - Høyt oppe under fjellet - på moseflyens hav, hvor alt som hører døgnet til må vike, hvor alle sorger tier, all uro stilner av, der har han sitt underfulle rike. -    Der ferdes han blant gullskjegg og vier dagen lang og tuen er hans kongelige trone, all viddas tunge sinne, det løser seg til sang i heiloens klare fløytetone. - Men opp mot himlens blåne - høyt over breens dyp og søylekledde, marmorhvite haller, der driver og der siver et luftig lite kryp som plistrende lysegrå krystaller. -    Det titrer og der glitrer, det hvirvler seg forbi, det stiger, det senker seg...

av Theodor Caspari Hvor høyt over vidder og vanne den velter den mektige Memurubre mot tinder og styrtende strande, der ligger et kongelig mausole. -    Her sover så tyst i sin grav en drott over blånende lande, og ingen vet noe derav. - Dypt under brehavets bårer der hever seg dristig den veldige hall, der blinker i blågrønne årer i hvelvet det kjølige iskrystall,    der glitrer med perler og lin med søyler av stivnede tårer, den selsomme gravbaldakin - Der nede på sølvstukne puter der hviler i døden den villene rein, den herre til breer og nuter - et rike av blågrønne jøkler og stein. -    Så lunt mot den gråbrune pels det kronede hode han luter, for nå er det aften til fjells. - Men engang var det dag om tind, ungdomsglød i gammelkaren, engang skar'n rappere enn viddens vind gjennom fjellet, engang var'n høvding over høyfjellsvalen:    Heimdalshø til Uladalen,    Falken fra til Glittertind . - I sin ...

av Theodor Caspari Stille, stille! Breen sover nå i sommernattens lyst. - Lange, svale, lyse vover velter imot uren tyst. -    Svarte nuter ligger tett i tett og luter mot det myke, hvite bryst. - Hør! I dypet bekken traller gjemt i breens årenett, prøver i de blåe haller fløytespill og klarinett. -    Stjerner funkler, blyge, fromme isranukler drar sitt stille åndedrett. Løft ditt øye! Se utover! - Fjell og fonner, fjernt og nær, tjern ved tjern i dypet sover svøpt i sommernattens skjær. -    Stille! stille! Hør det store, tause, ville høyfjell drar sitt sakte vær. - Kjelde: Dikte i utvalg. Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 46

av Theodor Caspari Det ligger i Vesterfjellet en skinnende fager kve, men står du i seterhellet, - da er det ei liv å se. - Det slår ikke lyd av klokker, ei røk fra den grønne vang. Kun smuldrende tømmerstokker de hvisker: "Det var en gang." - Jeg sto der ved aftenstunde og lydde tungsindig til, men alle de fuglemunne, selv trosten - så taug han still. Og alle de blomster vare, de visste seg ingen råd, de nikket og nikket bare og lot meg mismodig stå. Men høyt over mos og stene sto midt i den grønne kve med knoklete kjempegrene et kongelig furutre. - Som solen den sank i vester, og skyggen i dalen falt, da våknet den gamle mester og suste og sang meg alt. Da våknet de gamle minner, og bølingens klokker lød. Rundt om lå de store tinder og pranget i gull og glød. Og stølen, dem kjære, kjente, den sto der i samme nu, de hjemlige ruter brente, og foran din dør sto - du . - Sto du som har fylt mitt hjerte med tindrende solvarm vår, og siden ...

av Theodor Caspari Å kunde jeg - som jeg vilde - lik lynget i fjell og li - forvandles i fargespillet, når livsdagen er forbi!    Forklares i lys og lue, i perler, i blod, i gull - og legge meg trygt til tue og drømme meg ned i muld! - Å blomster, var dødens gysen som eders så fin og lett, en flakkende fager lysen i bladenes tandre nett! -    Og var det de yre vinde der oppe i viddens sal som sang meg, når kveld var inne, den dempede dødskoral! - Ja, kunde så lyst jeg smile som løvskogen gul og varm, så villig den går til hvile ved fjellenes dypblå barm! -    Og fange de hvite fnokker så stille og uten nag til avskjedens aftenklokker som den en septemberdag! - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 92

av Theodor Caspari Sjoa drømmer stilt bak grene, månen strør sitt blanke sølv over kve. - Reis deg, Ragnhild! Våkn du vene!    Gjekkende    i knekkene    går bekkene av sted. - Reis deg, Ragnhild! Stille bare! Vekk ikke med låsen orren til spill! Skrem ei vekk den vesle hare!    Setter seg    og retter seg    og undres hva jeg vil. - Hva jeg vil? - Vil i ditt brune viddefriske øye senke min harm, vil i vårens stund, den lune,    ta deg    og dra deg,    du fagre til min barm. - Hva jeg vil? Men hvor du skjelver! - Reddes du for nattens lekende vind? - Høyt seg himlens kirke hvelver.    Vinkende    står blinkende    for alteret Nautgardstind. - Hva jeg vil? Vil bruden hente. Lengtende jeg lytter etter ditt ja. Alterets stjernebluss er tente. -    Veneste    og eneste    så hviske du det da! - Kjelde: Dik...

av Theodor Caspari I tidenes morgen - da jorden ble til - i mulm og i mørke begravet, - da fjellene rullet med skavler av ild som rykende bølger i havet, - da var det de fødtes . - I tidenes gry, i mulm og i avgrunnens bulder, - da veltet de fram av den ravende fly, - og reiste seg - skulder ved skulder. - Da soldagen rant over fjellenes bryn og avgrunnens vikende vrimmel, da lå som en drøm, som et hildrende syn - en borg mot den flammende himmel. - Og furet av flammer og skuret av vann - og herdet i værharde netter, - med isgrønne botner og sølvhvite band - steg Rondanes hærkledde vetter. - Og slik har de stått der i tusene år og verget om landet der øster - og lyttet til tidenes skiftende kår og dalenes stridig røster. - Snart hilset av prester og pilegrimssang, snart hyldet av trell og av herre, til årle - en skinnende morgen - engang de hilset den mektige Sverre . - Ja, slik har de stått mot det luftige blå og løftet seg skulder ved skulder, lik bøyge...

av Theodor Caspari Nå rødmer lyngblomsten fin og blek, nå skinner nysne på fjellet, nå stemmer elven sin langelek de lune fullmånekvelde. Det står en fest over mosetjell, så langt som vidda kan kledes, og gjerne steg jeg der opp en kveld, når høstdansen der skal tredes. - Der staser bjerken i silkekjol blant brisk og sølvtunge vier, der blåner fjellet i aftensol i kongetanker og tier - Og tusen blomster på vidda all i fryd og vemod de møtes, men elven demper sitt tonefall, ti festen - den er de dødes . - Engang må gleden jo bleses av, en dans må vorde den siste, og derfor reddes hvert gullkledd blad, og skjelver vindunkle kviste. - Og derfor brenner det ild i li, og flømmer blodet, det røde, når dagen demrer er alt forbi, og flyen ensom og øde. - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s.86

av Theodor Caspari Jeg slepte min sorg til fjells engang, om trøsten var der å finne. -    Og steggen han skratta og elva sang    og snespurv føyta all dagen lang og fløyta på bre og tinde. Da elva han rørte sitt harpespill og vindene strøk sin gige,    da geitrams vogget i takt dertil    da lysnet det opp og ganske still tok sorgene til å vike. - Da blåklokken lot sine klokker slå, da lettet mitt tunge sinne, -    da lerka hun slo, da var ei råd,    da reiste min sorg mot det dype blå og spredtes for alle vinde. - Ti vil jeg då råde hvert motløst sinn som huser en lønnlig kummer:    Han stige der opp til bre og tind,    han legge sitt hode til vidda inn, den synger hans sorg i slummer. - Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 23

av Theodor Caspari Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned! Dem opp mot de hissige hjerner! - La fjellvidda hvile i soldagens fred - i dryss av de evige stjerner! -    Slå døgnets urolige røster med bann!    Lys fred på de tagale lier! Gi Noreg et lysende " Ingenmannsland " hvor skapningens herre tier! - Et rike hvor rypa kan duke sin disk i fred for den lurende snare, hvor rugda kan tiske med vier og brisk og orre fortro seg til hare. -    Hvor sneppa kan rede sin lønnlige seng    når avskjedens time er nære, og heilo kan stemme sin sorgfulle streng og te ham den siste ære. - Hvor fjellsjøen drømmer i glitter og glans, og gjøken kan lyse til messe, hvor tranen kan trede sin selsomme dans, og elgen kan fredelig gresse -    Og slipp så den ærlige bamse til fjells    og ens ikke bondens besværing! Og liver han opp med sin gråbrune pels, så gi ham en sau til fortæring. Det kommer en dag da den syke kultu...

Ludvig Holbergs første reise av Theodor Caspari Det bugter sig frem i den høstgule li. Det lister lik usikre skygger av farende mænd paa den rimete sti og dampende hesterygger. - Det gryr over vidda, og dagen er nær. Hør, øikene knegger og pruster! - Saa bær det mot vest - paa den vaagsomme færd fra Kvanndalsvolden til Luster. I spidsen for toget gaar Tore fra Steig. Hver sten og hver skorte i straaket - han har det paa færten og finder sin veig i storm som i stindeste taake. - Litt smijern og skind og en høvelig butt med smør - det er alt hvad han fører - og dertil en sovende elveaars gut, som ingeting ser eller hører. - Men best som det lier, gjør "graaen" et hop, - og setter sig ende paa halen. - Og gutungen vaakner og retter sig op - og staar der fortumlet i sadlen. - "Hei Tore!" saa sætter han himmelhøit i med Vestlandets syngende stemme: "Aa løft mig av kløven, da Tore, og si: naa maa vi da snart være fremme!" - "...