Fjelldikt

av Henrik Ibsen Utdrag av Peer Gynt ÅSE. Peer, du lyver!    PEER (uten å stanse) . Nei, jeg gjør ei!    ÅSE. Nå, så bann på det er sant!    PEER GYNT. Hvorfor banne?    ÅSE. Tvi; du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!    PEER (står) . Det er sant - hvert evig ord!    ÅSE (foran ham) . Og du skjems ei for din mor? Først så renner du til fjells månedsvis i travle onnen, for å veide ren på fonnen, kommer hjem med reven pels, uten børse, uten vilt; - og til slutt med åpne øyne mener du å få meg bilt inn de verste skytterløgne! - Nå, hvor traff du så den bukken?    PEER GYNT. Vest ved Gjendin.    ÅSE ( ler spotsk). Riktig, ja!    PEER GYNT. Hvasse vinden bar i fra; bak et oreholt forstukken han i skaresneen grov efter lav -    ÅSE (som før) . Ja, riktig, ja!    PEER GYNT. Pusten holdt jeg, sto og lyttet, hørte knirken av hans hov, så av ene hornet grenene....

av Henrik Ibsen Så usigelig fattig kan en sjel da gå tilbake til intet i det tåkete grå. Du deilige jord, vær ikke vred at jeg trampet ditt gress til ingen nytte. Du deilige sol, du har sløset med dine lysende stenk i en folketom hytte. Der satt ingen der inne å varme og stemme; - eieren, sier de, var aldri hjemme. Deilige sol og deilige jord, I var dumme at I bar og lyste for min mor. Ånden er karrig og naturen ødsel. Det er dyrt å bøte med livet for sin fødsel. - Jeg vil oppad, høyt, på det bratteste tinde; jeg vil ennu en gang se solen rinne, stirre meg trett på det lovende land, se å få snedyngen over meg kavet; de kan skrive derover: "her er ingen begravet"; og bakefter, - siden -! La det gå som det kan. Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 151

av Henrik Ibsen Det er for lyst, det er for lyst hvor månen skinner ned,- Mitt hjerte blir så gjennemgyst av denne nattens fred; Fra hver en blomst, fra hvert et blad, står aftenduggens perlerad og dirrer for mitt blikk! - Det er for lyst, det er for lyst ved kildebredden her! - Se! Voven glider altfor tyst og stjernes billed er i våte dyp, så tykkes meg, en sorginnhyllet glemmegei, og øye kledt i gråt. Derinne, fjernest imot nord, hvor granen står så mørk, hvor huldren dypt i fjellet bor, (du kaller det måskje en ørk,) der eier jeg et yndlingssted, dit vil jeg rette mine fjed, der er min helligdom! Ser du hvor fjellets steile topp i skyer hylles inn; - et høstlig uvær trekker opp, alt blåser nattens vind! - - O, skjønt; - som av et åndepust jeg føler meg av storm ombrust å fare gjennem natt! - - - Avsted, avsted, dypt in i skov! O, lenger frem ennu, til sjelen ganske blir et rov for denne ville gru, - til nattens ånder fast du tror å følge dine r...

(Ved innvielsen) av Henrik Ibsen Mens lien gulner, og skogens flor for løvfalls-stakken må vike, her vier inn vi en urtegård for åndens evige rike. Den ligger høyt på klippegrunn, den står med mure trygge; - Gud signe mildt fra denne stund det verk vi her fikk bygge! Vi fjellets sønner, vi vet så vel at urt kan artes på heien, at tallens topp, der den gror på fjell, mot himlen kjekt finner veien; - vi vet at strå bak bergets ur kan aksets krongull bære; - så trives og bak skolens mur den grøderike lære! Ti Gud vil sende sitt godvær ned til urtegården her inne, så tankens spirer, så åndens sæd seg frem til modning kan vinne; han skjenke frimarks luftning mild, og lys fra livets vidder; ti friluft trenger tanken til, som våren fuglekvidder. - Så vær da viet til sjelerøkt, du åndens fredlyste have! Det frø her legges, det spire trygt utover slektens grave! Skill aldri livets vårnatur fra lære-hjemmets tanke; - og hvelv ditt tak og høyn din mur...

av Henrik Ibsen Vi vandrer med freidig mot,  vårt sinn er lett og rapp vår fot, i høyden oppad, -  på fjellet,  i dypet, ved fossevellet - la veien gå, hvor hen den vil,  vi vandrer frem med sang og spill. Her er vi i Guds natur! Som bekken vill i fjellets ur. så stevner vi frem på ferden  thi åpen oss ligger verden. Og derfor vi som fuglen glad,  vil juble høyt i sky vårt kvad. Vi er jo en lystig flokk,  av mål og sanger har vi nok. La storme det kun på fjorden,  la true med lyn og torden. Vi fukter strupen, går vår gang og hilser fjell og fjord med sang. Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 139

av Henrik Ibsen Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud der byder i høyden å vandre! Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her oppe på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre. Dette er eit vers av "Paa Vidderne" som fyrste gong vart trykt i 1860. Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 80

av Henrik Ibsen Hvi sværme I, skjalde! for fortidens fjerne, for skrinlagte old med de smuldrende minner, – et billed så matt som den lysning der rinner i demrende natt fra en skysløret stjerne? – Er ikke den gnist som I eie da kun en gave jer skjenket til nytte for folket, er krever av skjaldens begeistrede munn sin smerte, sin lyst og sin lengsel fortolket. I sang jo såtitt om «de kneisende fjelde», hvor granskoven vokser og jøklen har hjemme, men syner og drømme som stormer med velde I brødrenes hjerter, – dem kunne I glemme! Hvi lytter I ei til den brusning, som rikt fra sjelene bever før stille det vorder? Hvi fletter I synerne ei til et dikt, hvi former I tonene ei til akkorder?   O, fagre gestalter i nuet jo vinke, – fra dalen, fra fjellet, fra vinter og sommer. Ha, ser I ei skatten så glimrende blinke, – en folkelivsdiktning med deilige blommer! De luftige billeder kreve et liv i skildrende kveder, tilværelsens panter, de savne kun skjaldens beån...

av Henrik Ibsen I dalen er der sommernatt med lange skyggers slør; i høyden går om bergvegg bratt en sjø for kveldens bør: der velter skyens bølger grå, og intet syn når opp til jøklen, som i dagen lå og vidt utover bygden så, med solgull om sin topp. Men over tåkebølgers brann, i glans av gull og rav, der høyner seg et fredlyst land, lik øflokk spredt i hav. Den store fjellfugl seiler slik som skibet videst ud, mens tinders rad bak jøkelflik står, hærkledd trollefylking lik, og truer vest mot Gud. Dog se, der borte sel og kve i slør av fonnens brem! Der blåner fjell, der glitrer sne omkring det stille hjem. Det er en verden for seg selv, og folket er som den,- fra bygden skilt ved ur og elv, det har et større himmelhvelv, og bedre sol til venn. Se seterjenten lydløs stå i glød og skygger svøpt. Den alvors-alv hun stirrer på, har intet ordlag døpt. Hun vet ei selv hvor langt han vil, så litt hun vet hans navn; men under lur og bjellespill det bære...

av Henrik Ibsen Hvor fossen suser i sommernatt henover elvebundens stene, mens tåken glider ad elv og kratt, der sidder Møllergutten ene; – Imellem  oreløvet titter ind en sneblek lysning udav måneskinn,      spredende der vennlig sitt skjær henover nattens tause scene. Det er så  sildig en  torsdagskveld, fra fjellet  hulderslotten klinger, og  Fossegrimmen i strømmens veld de  gyldne harpestrænge svinger, – og Møllergutten lytter til dens Spill, tyss, hør! da bever, som en gjenlyd mild,      hulderens sang      fossharpens klang, lett båren hen på nattens vinger. Og det er  Thorgjerd som lokker fram sin feles underlige kvedde, for han har  offret det sorte Lam til Fossegrimmen hist dernede, og derfor har han også spillet lært, og derfor lyder fra hans bue sært      skovtoppens Suus      fjeldbekkens brus med huld...

(fra "Kjærlighetens komedie") av Henrik Ibsen Til fjells, i Guds natur, som bien jager fra sitt vinterbur! Jeg har en dobbelt sangbunn i mitt bryst, en langelek med underspunne strenge, med tvefoll klang, en høy for livets lyst, og en, som dirrer under , dypt og lenge. Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 21

av Henrik Ibsen Bergvæg, brist med drøn og brag for mit tunge hammerslag! Nedad må jeg vejen bryde, til jeg hører malmen lyde. Dybt i fjeldets øde nat vinker mig den rige skat, – diamant og ædelstene mellem guldets røde grene. Og i dybet er der fred, – fred og ørk fra evighed; – bryd mig vejen, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! Engang sad som gut jeg glad under himlens stjernerad, trådte vårens blomsterveje, havde barnefred i eje. Men jeg glemte dagens pragt i den midnatsmørke schakt, glemte liens sus og sange i min grubes tempelgange. Dengang først jeg steg herind, tænkte jeg med skyldfrit sind: dybets ånder skal mig råde livets endeløse gåde. – End har ingen ånd mig lært, hvad mig tykkedes så sært; end er ingen stråle runden, som kan lyse op fra grunden. Har jeg fejlet? Fører ej frem til klarhed denne vej? Lyset blinder jo mit øje, hvis jeg søger i det høje. Nej, i dybet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryd mig vejen, tunge h...