"Haldaren"

av Theodor Caspari

Hvor høyt over vidder og vanne
den velter den mektige Memurubre
mot tinder og styrtende strande,
der ligger et kongelig mausole. -
   Her sover så tyst i sin grav
en drott over blånende lande,
og ingen vet noe derav. -

Dypt under brehavets bårer
der hever seg dristig den veldige hall,
der blinker i blågrønne årer
i hvelvet det kjølige iskrystall,
   der glitrer med perler og lin
med søyler av stivnede tårer,
den selsomme gravbaldakin -

Der nede på sølvstukne puter
der hviler i døden den villene rein,
den herre til breer og nuter -
et rike av blågrønne jøkler og stein. -
   Så lunt mot den gråbrune pels
det kronede hode han luter,
for nå er det aften til fjells. -

Men engang var det dag om tind,
ungdomsglød i gammelkaren,
engang skar'n
rappere enn viddens vind
gjennom fjellet,
engang var'n
høvding over høyfjellsvalen:
   Heimdalshø til Uladalen,
   Falken fra til Glittertind. -
I sin yndlingsgrend - på isen
i det svarte Blåtjernshullet
lå den streke, tankefulle
unge drott. -
Hodet halvveis vendt mot vinden
så hans øyne opp mot tinden,
Nautgardtindens kongeslott. -

Tidene gikk, og den hugstore herre
tok etter hvert til å drages på årene,
mørke ble hårene,
skrukket hans buk.
Hornenes takker, hundre i tallet -
steg som en skog fra den herdede skalle. -
Da ble det rauste
veldige grådyr
vyrdleg av alder
kåret til flokkenes "haldar". -

Høsten var inne,
alle de fromme, blåe og røde
barn av den fattige vidda var døde,
angstfulle somme,
andre med glødende tro
hadde som geitrams ofret sitt blod,
gullskjegg og gråskjegg, side om side,
hadde de krøpet seg stille til ro,
blåklokker, krekling og hundrede flere
var ikke mere. -
Tiden var kommen,
over de livløse vanne skrek lommen,
hylende, jamrende
hivde seg vindene fram bakom hamrene,
smøg seg med pipende munn
ifra botnenes bunn,
rusket de hvitkledde tinder i toppene,
styrtet seg spottende
atter til dalenes dypeste grunn. -
   Det var elskovens stund.

Fram ifra botnene, bergene, skarene,
ferd etter ferd,
styrtet de, stimet de, stormen i farene,
høyfjellets hær,
horn etter grenede horn - uten ende. -
Pakkende tett i det knausete lende
flokket seg simlene sammen til tusene. -
Fram for han susende
foran sin front.
Hornenes takker, hundre i tallet,
steg som en skog fra den herdede skalle,
flokkenes haldar
røktet sin dont. -
Nidkjær om retten
holdt han de flyktige simler på pletten,
basket med bukkene,
slengte de mukkende
ut etter sletten. -
Inntil sin ende, den veldige haldar,
tro i sitt verk. -

   Til sin ende -
ti alt lenge hadde døden
dagstøtt stilet på sitt bytte. -
Lumsk og lur
lå Jo Gjende,
Jotunheimens kongeskytte,
krypende i myr og ur -
uten nytte -
hissig etter gammelkaren.
   Aktsom på det minste drag
merket han bestandig faren,
spratt i været, varslet skaren
og forsvant med lynets jag.
Alt mens skytten, harm i sinn
slengte riflene opp til kinnet,
skjøt i mist,
bante så det lyste om'n:
"Neste gang er stunden kommen!" -
   Og så kom den da til sist. -

Uforstyrret, trygg og bred
lå han i sitt kjære lende
Blåtjernshullet - øst for Gjende.
Høstens gylne fargestrømmer
bar hans drømmer
vidt utover til de mange
ungdomsyre årelange
feidetog i ur og bre, -
 - da falt skuddet bratt og se:
"Herren over høyfjellsvalen -
Heimdalshø til Uladalen"
vaklet, seg og sank i kne.
Kraften brutt og motet knekket. -
      Da med ett
spratt han opp fra mosedekket:
Nei, han vilde dø i fred. -
Livet kunde de ta fra ham -
aldri nå ham, aldri ta ham. -
   Øyet kvasst, og hodet hevet,
utemt, som han hadde levet -
for i døden han av sted. -

   Oppad dalen, gjennom skaret,
langs med stup og styrtning bar det
inn mot breen, der den lå
høy og solbelyst og banet,
dyp og ren som oseanet
opp mot hvelvets dunkle blå. -
Det var den han stundet etter,
den som så hans barndoms lek,
den han med de siste krefter
nådde, vaklende og vek.
Foten gled, men han var fremme,
atter på sitt ungdomshav,
hodet sank, men han var hjemme,
øynet alt den åpne grav. -
Enda engang så han vide
ut ifra sin kongestol
over fjell og fjerne vanne,
enn et streif av høstens sol
på den hederkronte panne -
Og så snak han, seg han, lå han,
sov han i sitt kongevelde
dødens søvn i brekapellet. -

   Når solen om sommeren stiger
høyt opp over breer med flammende skinn,
dypt ned gjennom åpningen kiker
nysgjerrig en stråle der inn. -
Den kysser den gråbrune pels
og hilser fra dagenes riker,
at nå er det sommer til fjells. -

Om kvelden, når stjernene tenner
vidt henover breen sin gnistrende ild,
da stundom og stadig det hender
at reven og fjellfrasen lusker til, -
og svinser på smygende fjed,
og viser de glisende tenner,
og kan ikke komme der ned. -

Men når over vidder og vanne
den veldige vinter svinger sin stav,
da legger den skinnende fanne
seg høyt over hallen og stenger den av. -
   Der sover han tyst i sin grav
den herre til blånende lande,
og ingen vet noe derav. -

Kjelde: Dikte i utvalg. Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s.74

"Haldar"eller haldsbukk er reinsbukken som i paringstida held ein flokk av simler og ungbukkar saman mot andre bukkar.