Det store gloria

av Theodor Caspari

Det vugger, det velter et tonehav
ut over de sollyse vidder. -
Snart slår det mot himlen, snart stilner det av
og synker til fløytekvidder. -
   Og alt hva som lever og ånder, er med,
den skinnende bre,
de blakrende aspeblader,
det svakeste sus av en surklende myr,
 de tassende dyr
og sommerfugl-sum,
av ølrøkens glitrende silkespinn,
avfarende vind
og bekkens saltomortaler - -
 - alt vokser og synker
og samles i ett
i fjelldagens brusende åndedrett,
alt dempes og daler,
tar til og dør av,
og det - det er høyfjellets
   Gloria. -

Hør! Til pauker og basuner
faller med orkanens velde
tusen himmelhøye fjelle,
barske, brynjekledde - inn! -
   Alt forstummer, - alt går under -
død og borte
under disse svære sorte
tonemassers tordenbrak. -
Hundre tusen fioliner
slår ei til,
synker til en enslig harpes
fine klingre æolspill. -
   Se, da stilner kjempekoret
av med ett. -
To prelater, -
Glittertind og Besshø
står for alteret, -
myndige og messekledd
intinerer de av psaltret. -
Glittertindens lyse klare:
"Soli deo gloria", -
klinger langsomt ut og Besshøs
dype bass: "In sekula
sekulorum" -
løser av og bringer svaret. -
   Og til pauker og basuner
dør "det store Gloria."

Utdrag frå diktet Høyfjellets "store Gloria"


Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens, 1945, s. 137