Vår på fjelle

av Tore Ørjasæter

No hev eg mod og morgon i mitt sinn
og skodar sæl mot ljose himlen inn.
Eg stig mot høge tind i morgonglans,
og ljose strøymer gjenom hug og sans.

Den unge vårens varme andepust
hev over ville heid og vidder sust,
med solarglans um evigt jøkelhav
som livsens ljose blenk mot bleike grav.

Det stig og stig som sus og sterke song
um fly og fjell og over dalen trong.
Og ævetanken over viddi når
imot den djupe himlen still og klår.

Sjå soli bleiknar burt i dalen ned
som kviler døkk og dim i svevnstill fred.
Men enn det blenkjer blodraud glans um fjell
og lyser for mitt syn mot siste kveld.

Burt bleiknar jordheims dal med bygd og bol
og stillt eg sig som inn i evig sol.
No Gud er nær; eg sælt kann glansen sjå,
og bytne ljosens blanke djupe blå.

Kjelde: Dikt i samling, Aschehoug, 1985, s.76